Mollys merksnodige verden

Long time...

2008-06-27T23:04:00.008+02:00

Tja... nå er det snart 15 måneder siden vi skrev noe her sist... Jeg vet, ekstremt elendig.

Dalende motivasjon og diverse ting skjøv bloggskriving i bakgrunnen, men mest av alt er det selvsagt snakk om latskap...

Anyway, prøver å komme i gang igjen etter diverse oppfordringer. Til at det har gått over et år, er det skremmende lite å berette om egentlig - både når det gjelder trening, konkurranser og hverdagsliv. Min hellige lovnad om konkurransedebut i 2007 gikk i vasken, så langt har det vært dårlig også i 2008. Til mitt forsvar har vi i alle fall meldt oss på to LP-konkurranser i år. Men til den første i april kom Molly i løpetid og til den andre hadde jeg foten i gips pga brukket tå...
Men nå er vi begge i slag, og skal scanne etter stevner på sensommeren. Steinkjer kanskje? Nidaros?

LP-treningen har vært særdeles mangelfull utover våren, men vi har fått til noen få økter. Molly virker veldig gira på å jobbe, og gjør det hun skal tilnærmet 100 prosent. Jeg tror - hvis jeg klarer å ha is i magen - at det vil være lurt å "sultefore" henne i forhold til lydighetstrening i de siste par ukene før konkurranse. Noen ihuga skippertaksterping de siste dagene tror jeg i alle fall vil slå dårlig ut.
Jeg har jobbet mye kveld, og ikke fått deltatt mye på fellestreninger den siste tida. Det gjør meg litt usikker på miljøutfordringer, men vi får bruke sommeren godt.

Siden sist kan jeg vel også nevne at vi har tatt bronsemerket i agility - etter feilfritt løp på ca en tredel av tidsgrensa :D
Det gjør det fristende å starte i konkurranse, men vi må nok trene en del på slalåmen først...

I det daglige går alt sin vante gang, egentlig. Molly er på mange måter blitt voksen, samtidig er hun på mange måter den samme gamle fjolla :) Hun er skikkelig pappadalt, når vi er inne skal hun kose og ligge inntil - når vi er ute holder hun seg trofast i nærheten. Hun er blitt en utrolig enkel hund å ha med å gjøre på de fleste måter - ei lydig, rolig og snill dame som er koselig mot alle vi møter og som kommer på besøk, og som trives så lenge pappa er i nærheten. Vi koser oss med lange turer og slaraffenliv i sofaen og er nok blitt et slags radarpar... :p

I forhold til andre hunder synes jeg hun er blitt tryggere det siste året. Jeg ser at den grunnleggende usikkerheten er der fortsatt, men det virker som hun tross alt har selvtillit eller modenhet til å takle ting uten å ty til skarphet.
Sånt er vanskelig å angripe, og det er mulig jeg innbiller meg ting - men i hundemøter synes jeg faktisk det har hatt veldig god effekt å opptre "gledesstrålende" overfor Molly. Det vil si at dersom vi møter en annen hund, sier jeg til Molly med glad-stemme: "oj, se deeer for en fin hund!" eller noe lignende, som om vi hadde møtt en person vi kjenner godt. Tidligere ble jeg nok litt anspent selv, noe som utvilsomt forplantet seg til Molly. Når jeg slapper av og "gleder meg", merker jeg at det tar luven av hennes usikkerhet. Så ser jeg heller mellom fingrene med at hun eventuelt trekker mot den andre hunden, nå har fokus vært å fjerne litt av den negative forventningen.

I det siste har vi hatt et par virkelig flotte opplevelser, der Molly har hilst på andre tisper som har vært skikkelig ampre. I stedet for å svare eller søke støtte fra meg har hun snudd seg bort, dempet og avverget konflikt på egen hånd. Veldig bra å se :)
De få tilfellene der hun har begynt å knurre er nesten alltid under den aller første snusingen (i bånd). Hun finner ut hvem nå dette er (som regel ei jevngammel tispe), og liker ikke resultatet. Da tar jeg henne ut av situasjonen tvert og kommanderer henne i sitt/dekk. Ser ut til å fungere, når i alle fall inn uten problemer. Hun er jo ikke spesielt begeistret for store hunder i utgangspunktet - derfor var det også strålende å se henne leke ubesværet med en Grand Danois og en Riesenschnauzer i løpet av den siste uka :)

Så vi har hatt et fint år på de aller fleste måter, bortsett fra i forhold til konkurransedebut. Jeg er lei av å love ting, men i år må det skje... :D

Så har jeg tenkt å starte en ny tradisjon: I hvert blogg-innlegg skal jeg legge inn min favorittsang for øyeblikket (ja, musikk betyr like mye for meg som hund...) Først ut er 70-tallsklassikeren "Ain't No Love In the Heart of the City" med soulbamsen Bobby Blue Bland, senere samplet av Jay-Z:

Aktuelle LP-konkurranser

2007-04-02T01:02:00.000+02:00

Mest som en huskeliste og "dårlig samvittighet" på trykk:

Her er noen LP-stevner som arrangeres utover året, der det kan være aktuelt å delta. Siden det ikke klaffer med debut i mai eller på Nidaros' stevne 10. juni, SKAL vi debutere på Oppdal 16. eller 17. juni. Det er herved bestemt (selv om påmelding ikke er sendt... :p )

16. og 17. juni: Oppdal Hundeklubb
23. og 24. juni: NKK Trondheim
19. august: Nidaros Brukshundklubb
1. september: Steinkjer Hundeklubb
27. oktober: Fosen Brukshundklubb

Av disse regner jeg med at vi i alle fall slenger oss med på Nidaros-stevnet i august - så får vi se på resten.

Beklager, Molly

2007-04-01T21:31:00.000+02:00

Har de siste dagene tenkt en del på det forrige innlegget i bloggen. Når jeg leser det, får jeg nesten lyst til å slå meg selv i hodet med noe hardt - og føler jeg var for negativ overfor en så super hund som hun er blitt. Hvem er det jeg tror jeg er som "krever" en enda mer fantastisk hund enn den jeg har?

Nei, Molly fortjener bedre.

- Jeg har en hund som er utelukkende trivelig mot alle folk hun møter.
- Jeg har en hund som etter hvert er blitt veldig lydig.
- Jeg har en hund som oppsøker meg fordi den har LYST til det, i motsetning til en hund som gjør det jeg sier av frykt for hva som kan skje dersom den ikke gjør det. Det føles godt å vite at hun er blitt slik på grunn av positiv trening - at hun ønsker å gjøre det jeg sier i stedet for å være redd for å gjøre det jeg IKKE sier. Det kan faktisk funke... :)
- Jeg har en hund som er en engel i heimen. Som slapper av, koser seg og trives.

Siden sist har hun knapt hatt en eneste negativ greie med andre hunder heller. Har lekt og kost seg, og ikke sett behovet for å være kjip. Jeg er strålende fornøyd.

Molly var også med på en spesiell greie for et par uker siden. Gratisavisa Natt&Dag skal ha en sak om jazzvokalisten Kirsti Huke, og sistnevnte ønsket å ta bilde sammen med en hund. Vi ble forespurt, og Molly gjorde en formidabel innsats i løpet av en nesten to timer lang photo shoot i ukjent miljø inne på et utested i byen. Superoppmerksom, lydig og vennligheten selv til alle hel- og halvpunks som droppet innom - selv om hun tisset inne i lokalet på slutten av seansen... :)
Skal få postet bildet her når det foreligger.

Vi har også vært på to fellestreninger med folk fra Hundesonen. Veldig hyggelige folk og hunder, og Molly har vært flink. Den første gangen var det varmt (eller rettere sagt varmere enn vanlig), og Molly var ganske dvask.

I dag gikk det bedre. Vi var innom alle øvelsene for klasse 1 (bortsett fra tannvisning - glemmer nesten det viktigste ved å trene sammen med andre...).
Lineføringa er ålreit, men må jobbe enda mer med utholdenheten. Prøver å legge inn tempoforandringer og vendinger ganske ofte for å holde henne på tå hev, og det fungerer ganske bra.
Dekk fra holdt er grei. Trente en del på å unngå "testing" med å sette seg opp før kommando - med hell. Så mye hell at hun mot slutten av treninga ikke satte seg opp på kommando... Men da var hun sliten og det var flere ting som gikk litt i surr.
Innkalling fra sitt var veldig bra. Fin fart og presisjon - ser ut til at det har lønt seg å konsekvent kjøre øvelsen tidlig i øktene.
Hopp over hinder gikk kjempebra, selv med en litt for høy palle som hinder. Må nok kvalitetssikre at hun ikke hopper før kommando, men denne er så å si bra nok.
Stå under marsj begynner virkelig å sitte. Selve stoppen er godkjent, og hun står støtt når jeg går unna, mot og rundt. Tror likvel jeg skal kvalitetssikre selve ståen enda mer - ikke minst med tanke på senere klasser og stå under innkalling.
Fellesdekken gikk kjempebra. Hun lå i to minutter - og jeg belønnet bare én gang underveis, da hun var dyktig og ble liggende selv om "nabo" Tinka reiste seg. Flink!

Bilder fra den siste treninga finner du på sidene til Ingvild og Tinka

Så det ser bra ut, dette her. Øvelsene er bortimot der jeg vil ha dem, og det gjenstår bare å trene litt mer konkurranselikt og strekke tiden mellom belønningene.
Dessverre ser det ut som jeg verken får til å debutere på stevner den 6. mai eller den 10. juni. NKK Trondheim blir en litt heftig start, frykter jeg. Men får finstudere terminlista og plotte inn et stevne i løpet av våren/sommeren.

En purkete pappadalt

2007-03-01T23:40:00.000+01:00

Siden den siste løpetida har Molly forandret seg ganske kraftig. Jeg har sett endringer i adferden etter hver løpetid, men aldri noe i nærheten av det som har skjedd nå.

Særlig to viktige ting har endret seg. Vi tar selvfølgelig det positive først ;) :

- Endelig ser det faktisk ut til at hun er blitt ordentlig voksen. Tendensen har jo vært der en stund, men fortsatt har hun funnet det nødvendig å utvise barnslighet på høyt nivå ved enkelte andledninger. Men nå har jeg plutselig fått en hund som nesten ikke finner på tøys, og som er blitt veldig lydhør og opptatt av pappa. Løs på tur kan hun finne på å gå fri ved fot med uavbrutt fokus i fem minutter i strekk. Jeg blir nesten litt beklemt, gir henne frikommando og vil at hun skal tøyse rundt, men den gang ei. Hun er nesten som limt til meg. Hun reagerer også tvert på innkalling, selv når det er andre hunder i nærheten (nesten særlig da). Veldig uvant og nesten litt nifst - men for all del, jeg klager overhodet ikke :D

- Så til det litt mindre hyggelige: Holdningen til andre hunder er forvandlet fra rabiat lekelyst til adskillig mer skepsis. Nå kommer jo ikke dette som noen bombe; hun er jo en litt usikker hund som alltid har vært veldig "vær så snill og lik meg" overfor andre hunder i stedet for å gi litt faen som tryggere hunder gjør. Samtidig har hun jo brummet litt til jevnaldrende tisper sånn innimellom det siste året.
Men nå sert det rett og slett ut til at hun ikke ser vitsen i å leke med andre hunder lengre. Greit nok det - men jeg ser at hun rett og slett synes det er litt masete og ukomfortabelt. Hun søker til meg som for "beskyttelse", og kan si fra ganske kraftig overfor intense unghunder. Det går greit når hun er løs - da kommer hun seg unna og inn til meg. I bånd er det adskillig mer spent. Da er hun ikke spesielt trivelig. En klassisk sak det der. Samtidig kan hun vokte ganske intenst gjenstander som er "våre" og som andre hunder kommer i nærheten av. Hun er på vei inn i en innbilt-periode, som tidligere har vært vanskelige, men jeg vil ikke la det være noen sovepute heller.

Nå skal det sies at per dags dato aldri har vært i skikkelig bråk. Det blir som regel med litt knurring og reising av bust. Men så er jeg også ekstremt oppmerksom på at hun ikke skal få noen som helst slags gevinst ved å være bitchy, og fjerner henne fra enhver situasjon der det kan tenkes å utvikle seg. Heldigvis har lydigheten blitt mye bedre i takt med surhetene, så det går bra å kalle henne ut av situasjonene.

Det er jo to måter å løse dette på. Enten å akseptere at hun ER usikker og aldri kommer til å gå perfekt sammen med alle andre hunder, men holde henne i sjakk med ren lydighet. Eller å prøve en (i dag) lengre vei med å prøve å gjøre henne tryggere. Alderen hennes taler jo definitivt mot det siste, mens den første taktikken ikke holder når man møter løse hunder uten kontroll som kommer stormende uansett hvor god kontroll jeg har på Molly.

Jeg ser ikke på dette som noe veldig stort problem. At hunden ikke liker alle andre hunder er ingen katastrofe - det er jo heller ikke slik at hun er rabiat på noen måte. Av ti hunder vi møter har hun "issues" med kanskje to av dem. Men det skjer ikke sjeldnere, for å si det sånn. Jeg er optimist med tanke på lydigheten hennes, og føler jeg kan kontrollere henne veldig bra etter hvert.

Vi får nå se, dette hundelivet har nå sine ups and downs som vanlig. I løpet av våren skal vi forøvrig på nytt agilitykurs og muligens enda et Ellinor-kurs i regi av dalmisklubben. Vurderer også å melde oss på vårens LP-treningsgruppe i Nidaros.

Formen tilbake!

2007-02-19T21:38:00.000+01:00

Så viste det seg heldigvis at den lunkne LP-formen under løpetida ser ut til å være et blaff :)

Etter et opphold på et par uker pga sprengkulda, trente vi ei lengre økt oppe på fotballbanen (som nå lignet mer en skøytebane). Og det var en helt annen Molly nå gitt. På grunn av underlaget prøvde vi ikke "fartsøvelser" som innkalling, men jobbet særlig mye med fri ved foten - som jeg var noe deprimert over i forrige innlegg. I dag var den helt strålende! Passe intensitet, full fokus, riktig posisjon og våken ved vendinger og fartsforandringer. Terpet også masse på små vendinger, ett-to skritt i alle retninger osv, og hun hang som limt ved foten. Så utrolig fornøyd med henne!
I tillegg ble det noen rep. på stå under marsj, og den sitter brukbart. Utfordringen ser jeg blir å holde ståen til jeg ber henne sitte. Hun deiser lett ned i utgangsstilling så snart jeg stiller meg på sida. Men nå som jeg er fornøyd med delmomentene, har jeg tenkt å gå planmessing fram med baklengskjeding. Håper det kan hjelpe.
Dekk fra holdt er jo ganske safe, men fortsatt er det dette med at hun juksedekker. Må trene dekk en del separat framover.

I morgen er det trening med prikkefolket - så får vi se om hun er like flink med forstyrrelser. Er optimist, det virker på et vis som hun i større og større grad tar et forstyrrende miljø som et slags signal på å være fokusert. Tiden vil vise. Går treningen bra framover de neste ukene, vurderer jeg å melde meg på LP-stevne på Skjetlein 6. mai. Det blir i så fall debuten. Må telle litt på knappene og vurdere om vi klarer å presse inn tilstrekkelig konkurranselik trening før den tid - men det virker som et fint stevne å debutere på. Ikke alt for kaotisk og masete.

Molly har ellers blitt fryktelig voksen og oppmerksom generelt etter at løpetida sluttet. Forrige uke, på tur med de andre dalmatinerne, syntes hun det var minst like stas å dilte i beina mine og gå fot i stedet for å herje - så NOE har definitiv skjedd. Jeg lyver jo dersom jeg sier noe annet enn at det er deilig. Molly har jo herjet for et helt liv fram til nå, så hun tar nok ikke skade av å bli litt roligere :)

Lydighet i løpetid og ny utfordring

2007-01-23T00:50:00.000+01:00

Molly er to uker inne i løpetida, det vil si at det verste er over i disse dager. Det har blitt turer med sele, langt strikkbånd og magebelte på far, så det har da blitt litt action i alle fall. Snuselysten er uansett så stor i løpetida (pluss nysnø, som av en eller annen grunn er utrolig spennende å lukte på/i) at jeg ikke gidder å prøve å få henne til å gå fint. På med sela og det er fritt fram :)

Ellers går dagene for Molly stort sett med til å sitte med snuta i egen rumpe. Lekkert... :|

Tidligere løpetider har hun vært fryktelig fin å trene med, oppmerksom og "myk". Så jeg hadde et par forsøk på lydighetsøkter før helga. Det kunne jeg nok med hell ha spart oss for.
Hun er forsåvidt med og er oppmerksom, det er ikke det - men tempoet og arbeidslysten er tydeligvis ikke på topp. Innkallingstempoet hadde vært top notch for en bullmastiff, men for en racer som Molly holder det ikke.

Selv med rusk i forgasseren akkurat nå, regner jeg status for klasse 1-øvelsene for å være sånn per i dag:
Tannvisning: Ok, men må trene mer med alle slags folk. Er egentlig ikke bekymret for denne.
Fellesdekk: Vi er på god vei, hun ligger ganske støtt men vi har ikke strukket tiden veldig langt ennå. Må nok overtrene den mye mer framover. Synd at far synes det er kjeeeedelig å trene på...
Lineføring/fri ved fot: Har testet noen lange strekker, og funnet ut at jeg ikke er fornøyd. Detter ut av kontakten i bittesmå øyeblikk, går bittelitt for langt ut til venstre og er sløv ved vendinger. Må få opp intensiteten og trene mer på venstrevendinger. Kanskje begynne litt på nytt med bakpartskontrollen.
Innkalling fra sitt: Slet med rare ting på denne i høst, men trodde den var omtrent idiotsikker nå. Så begynner hun plutselig med å overhøre kommando og/eller komme lundende inn igjen... Håper og tror det var dårlig form som gjorde det, men må være obs på denne.
Dekk fra holdt: Denne er vi vel ganske trygge på, men med noen skjønnhetsfeil. Må ta tak i tendensen Molly har til å "jukse" med dekken og ikke legge albuene i bakken (særlig på ekle underlag). Hun legger seg også litt skeivt inn foran føttene mine. Er trygg på at hun legger seg og blir liggende. Baklengskjedingen har gjort at hun av og til også kan finne på å "tjuvstarte" på oppsitten.
Stå under marsj: Har tatt tak i ståen i det siste, og det har gjort at hun på sitt beste nå utfører øvelsen slik jeg vil ha den. Men fortsatt sitter ikke den kontante ståen 100 prosent, heller ikke at hun blir stående "stivfrossen", selv om jeg er ganske trygg på den.
Hopp over hinder: Har nesten ikke trent på den, og ser heller ikke for meg de store katastrofene her. Får vurdere om jeg skal gidde å perfeksjonere den eller la det skure og gå til en ok karakter. Potensialet for finpuss ligger i å vente på kommando før selve hoppet, samt en litt raskere retur til fotposisjonen etter landing.
---

Så har jeg fått nok en utfordring, denne gangen fra Vala. Poenget er at jeg skal røpe 5 hemmeligheter om meg selv, men én av dem er ren løgn. Så skal dere tippe hvilken...

1. Jeg har vært med på å vinne en bandkonkurranse og gitt ut plate.
2. Jeg var en av Trøndelags mest lovende langrennsløpere som 13-åring.
3. Jeg har telefonskrekk.
4. Jeg ble en gang tatt av politiet for å urinere på Trondheim Rådhus en sen kveld.
5. Jeg har møtt Eric Cantona (for dere som ikke vet det - han var verdens kuleste fotballspiller for et lite tiår tilbake :) )

Sender den videre til Kirsten

Tar utfordringen

2007-01-16T22:39:00.000+01:00

Det har vært stille fra oss i det siste, så da er det bra at oppdretter Kirsten røsker litt opp i oss og gir oss en utfordring. Mer om det lille som har skjedd i det siste etter svarene. Først et dårlig mobilkamerabilde fra turen opp på Geitfjellet nyttårsaften:

Er hunden din forsikret? Hvor?
Ja, i Gjensidige. Fornøyd så langt, ikke noe trøbbel.

Hva fòrer du hunden din med? Fornøyd?
Eukanuba, Large Breed Maintenance. Fornøyd med det - hun elsker maten, pelsen er blank og fin og hun har stabil mage. Litt rester av og til, men prøver å ikke la det bli for ofte (for da får jeg en hund som er enda vanskeligere å få til å la være å tigge mens jeg spiser). Bruker et middel som heter "Plaque Off" over fôret for å forebygge tannstein. Hun sluker maten sin uten å tygge, og det gjør at hun ikke får renset tennene godt nok. Kan ikke gi henne tyggebein hver dag heller...

Hvor og hvor ofte bruker du bur?
Brukte det helt i starten, men sluttet ganske fort med det. Har egentlig etter hvert blitt mer og mer motstander av det, selv om jeg ser nytten i mange situasjoner (sykdom, dersom hunden ramponerer osv). Så lenge hun ikke virkelig raserer eller utsetter seg selv for fare når hun er alene, vil jeg aller helst unngå det.
Bruker imidlertid bur i bil samt tøybur på de få utstillingene vi er på og ved enkelte besøk.

Hvor lenge er hunden din hjemme alene i gjennomsnitt per dag?
Jeg jobber 7,5 timer hver dag, så det blir vel ca. 8 timer alene i alt. Tidligere, da vi var to tobeinte i hus, var det adskillig mindre. Hun ble litt rastløs i starten med det nye regimet, men det løste seg da jeg begynte å gå skikkelige morgenturer. Å la henne være alene hjemme en hel dag er likevel noe som gir meg konstant dårlig samvittighet, og noe som gjør at jeg sjelden deltar på "hundeløse" aktiviteter på kveldstid midt i uka.

Hvilken treningsmetode bruker du?
I all hovedsak bruker vi klikkertrening, spesielt når vi trener Lydighet. I hverdagen kan det nok bli litt mer aktiv grensesetting (men en såpass aktiv, nysgjerrig og livsglad spilloppmaker klarer jeg meg ikke uten), selv om jeg tror metoden lar seg benytte der også. Det krever bare bedre planlegging og forutseenhet enn jeg orker/klarer. Men hovedfilosofien og hovedmålet mitt er uansett å se etter positiv adferd jeg kan belønne heller enn å se etter negativ adferd jeg kan straffe.

Hva pleier du å belønne hunden din med?
Godbiter er et sikkerstikk, hun er såpass matgal at det ikke har så mye å si om det er tørrfôr eller indrefilet. Men for å få skikkelig effekt er det ingenting som slår en skikkelig drakamp, enten med taustump eller Kong med snor. Molly ser ikke poenget med å klappe og kose utendørs (det venter vi med til vi er i sofaen!), så det virker bare mot sin hensikt. Godbiter eller leke i en skål som avstandsbelønning er også effektivt.

Hvor ofte går du tur på over 30 minutter?
Hver bidige dag, regn eller sno :) Går som regel 30 minutter hver morgen (går i 10 minutter, slenger ut et 10 minutters godbitsøk, og tusler hjem igjen), samt ca. en time på kvelden. Sløyfer deler eller hele kveldsturen dersom vi har trening eller noe sånt den dagen.
I helgene prøver vi å komme oss ut på langtur på ca. to timer, litt avhengig av vær og føre.

Hvor ofte er du på organisert trening eller kurs?
Ikke så mye før, men i høst var vi på organisert trening en gang i uka, enten med brukshundklubben eller Dalmatinerklubben. Stort sett lydighet, men også noe spor.

Hvor ofte trener du alene?
Det blir jo flest treninger alene, noe annet kommer man ikke bort fra når en terper lydighet :) Hvor ofte varierer mye i takt med matfars motivasjon og krefter. Alt fra 3-4 ganger i uka til 2-3 ganger i måneden...

Hvis du konkurrerer/stiller ut, hvor mye?
Utenom valpeshow har jeg stilt ut Molly 4 ganger (3 som junior/unghund, 1 som voksen). 1. premie alle gangene, og HP alle gangene da hun var junior/ung. Ikke mer enn det, men vi er fornøyde. Hun er i det minste en god representant for rasen, og det får holde i massevis :)
Vi har ikke konkurrert i andre grener ennå, men målet er å debutere i Lydighet i løpet av året, og også klare opprykk til klasse 2 :)

Hvilke klubber er du medlem i?
Norsk Kennel Klubb, Norsk Dalmatiner Klubb og Nidaros Brukshundklubb.

Hva er din favorittgren, og hvorfor?
Lydighet. Jeg har etter hvert fordypet meg mye både i teorien og "detaljene", og føler vi har har fått litt dreisen på arbeidsmåten, samarbeidet og har sett stor framgang. Samtidig er Molly en takknemlig hund å jobbe med - hun viser stor arbeidslyst og -glede. Molly elsker også spor og agility, men det har det blitt litt mindre av. Spor fordi hun har utviklet en problematisk sporadferd (hun synes det er så gøy at det går aaaaalt for fort) som krever stor innsats fra meg å evt. rette opp. Agility liker vi begge, men det krever bane og det er langt å dra. Men vi har ikke gitt opp noen av dem, så hvem vet?

Hva er viktigst for deg ved valg av hund?
Da valget falt på dalmatiner for snart 3 år siden, skyldtes det først og fremst at den var aktiv og en god allrounder. Vi hadde lyst til å prøve diverse hundeaktiviteter, og dalmisen er en fin "potet" som med hell kan brukes til det meste. Samtidig var det viktig at det ikke var en rase som ikke gikk på veggen selv om den ikke fikk konstante arbeidsoppgaver. Så er den selvsagt en meget iøynefallende og vakker rase med passe størrelse og bygning.
Har ikke tenkt så langt som til neste hund ennå - dalmatineren har svart til forventningene, samtidig ser jeg jo for meg at jeg kommer til å ha andre raser i hus også en eller annen gang. Jeg liker hunder med litt fart, initiativ og arbeidslyst, som samtidig er sosiale og trivelige

Har du jevnlig kontakt med oppdretter?
Ja, selv om det ikke er like ofte nå som da jeg var "konstant" på tråden i valpetiden. Forhåpentligvis vil vi alltid ha kontakt i en eller annen form :)
Så har vi jo fått blogger begge to, slik at man kan følge med - og det setter jeg veldig stor pris på. Skal bli flinkere til å oppdatere jeg også, henger "litt" etter Kirsten på den fronten, hun oppdaterer jo fortere enn en dalmis tømmer matskåla, hehe...

Har du flest venner i eller utenfor hundemiljøet?
Det er blitt mange bekjente i hundemiljøet etter hvert, men de fleste nære venner er nok fortsatt "de uvitende" på utsiden :) Men jeg merker jo at vekta tipper mer og mer mot hundefolket, ja.

Hva er den beste/dårligste hundeboken du har lest?
Den beste generelle boka om hund jeg har lest er "Kontaktkontraktet" av Eva Bodfäldt, som handler om hvordan man på mange ulike måter kan bedre kontakten mellom deg selv og hunden. Har du kontakten inne, kommer veldig mye av seg selv. Når det gjelder trening, er "Lydighetstrening i teori og praksis", en 650 siders murstein av Morten Egtvedt og Cecilie Køste helt suveren. "Med sikte på 10:an" av Niina og Keth Svartberg er også en veldig bra lydighetsbok. Gamle gode "Din hund fortsetter" av Sven Järverud inneholder også mye fornuftig. Har egentlig ikke lest mange jeg synes er skikkelig dårlige, selv om jeg bladde gjennom en dressurbok skrevet av noen fuglehundkarer - og som hadde en del svært autoritære metoder som bød meg imot.

Er du innom noen hundeforum, hvilke?
Diskusjonsforum: Canis og Hundesonen. Ellers mange private blogger/hjemmesider og oppdretter-/rasesider.

Har du noen forbudsområder for dine hunder?
Haha, nei... her er alt lov - helt til jeg sier noe annet. Så lenge Molly går frivillig fra kjøkken/sofa/seng uten noe tullball når jeg sier at hun skal, så er det bare trivelig. Hadde hun protestert kunne det nok stilt seg annerledes. Kan egentlig aldri tenke meg å ha hund uten å kunne ha den "på fanget" når vi slapper av og ser på en god film :)

---------------------------
---------------------------

Det har skjedd lite siden sist - matfar har vært en skikkelig lathans og latt humla suse i forhold til trening de siste par månedene. Kun 3-4 skikkelige økter siden starten av desember er ikke akkurat noe å skryte av...
Men vi har gått mange og lange turer - snømangelen har den velsignede bieffekt at man kan traske i skauen selv om det er romjul og vel så det. Molly har tatt til takke med det hun, og har vært snill jente. Hun hadde nesemidd tidlig i desember, harket og nøs så spruten sto. Men det var fort gjort å behandle og bli kvitt. Ellers har hun vært skadefri, og det er ubeskrivelig deilig.

Vi hadde også et meget artig og vellykket julebord i Trøndelagsgruppa av Dalmatinerklubben, noe dette veeeeldig sene nattebilde av meg, Trygve og Anne C. sier sitt om:

Nyttårsaften gikk forresten bra også i år. Jeg tør ikke la henne være alene - det finnes jo mange hunder som har taklet raketter i flere år, men som plutselig klapper sammen. Kunne neppe tilgitt meg selv dersom noe sånt skulle skjedd med Molly og jeg ikke var der. Men vi koste oss med høy musikk, og Molly lå og sov/slappet av hele kvelden. Da vi var ute og luftet ville hun inn igjen fortere enn vanlig, men jeg fikk fint kontakt med henne og det var aldri snakk om noen redsel sånn sett.

Nå har hun hatt løpetid i ca. en uke - og den kom "etter planen", knapt 8 måneder siden forrige. Det er en behagelig syklus hun har lagt seg på - jo sjeldnere jo bedre, særlig ettersom hun får innbilt svangerskap med det ustabile humøret det medfører. Løpetida er helt grei, synes faktisk hun blir roligere, mer oppmerksom og myk på en måte - men også litt mer "alvorlig" av seg. Så er hun litt mer bitchy mot andre hunder (også hannene, de kan bare prøve å nærme seg rompa hennes!) i disse dagene, men hun må nesten få lov til å være i fred med hormonene sine :)

Er det ikke det ene, så er det det andre...

2006-10-18T10:55:00.000+02:00

Joa, så klart måtte det bli sånn... Etter å ha ventet en drøy måned på at Molly skulle bli fit for fight, så det for noen uker endelig ut til at kloa hadde vokst ut slik den skulle. Back in business, med blant annet sporkurs i dalmisklubben!

Men: Mer eller mindre på dagen da Molly kunne friskmeldes, ble jeg selvfølgelig dårlig. Våknet en dag med det som kjentes ut som et giga-rusk på øyet, og brukte hele dagen på å finne det. Fant det ikke - heller ikke neste dag - og det bar på legevakta. De fant en ganske alvorlig Keratitt (betent sår på hornhinna), sykmeldte meg og satte meg på strengt dråperegime. I ei lita uke måtte jeg dryppe to forskjellige dråper én gang i timen - også om natta - senere har det heldigvis blitt adskillig skjeldnere. Det er straks en måned siden det brøt ut, og er nå gått over fra antibiotikadråper til kortisondråper (for å hindre arrdannelser). På grunn av at jeg likevel stirrer på en dataskjerm hele dagen på jobb, har jeg måttet ta datafri på privaten. Derfor lite oppdatering her den siste tida :)

Det som har skjedd har lagt en liten demper på hundeaktivitetene også - men ikke like mye som snøen og ikke minst mørket har gjort. Mørkt når man drar om morran og mørkt når man kommer hjem... for noe skit... Har jo aldri likt å gå tur langsetter veien, men nå er man jo pent nødt. Vi har basket oss svette i den lille lysløype-sløyfa ved golfbanen et par ganger, men også der må vi forsere flere hundre meter i stupmørket for å komme fram til det saliggjørende lyset... :(

På grunn av skader og sykdom hos oss begge, fikk vi ikke med oss mange gangene av treningsgruppa i LP. To av seks ganger... Likevel fornøyd med det lille vi fikk med oss. Er egentlig imponert over Molly særlig i fellesøvelsene. Ser jo at hun jobber hardt med seg selv for ikke å sjekke ut de andre som står/sitter/ligger linet opp, men innstillingen og forståelsen for hva jeg vil hun skal gjøre er det ingenting i veien med. Så fikk jeg også oppleve hvor mye generalisering har å si - også for en stakkars eier. Prøvde fri ved foten med kommandant for første gang, og Molly gikk helt rævva dårlig. Flere ganger prøvde vi, og det ble bare verre. Helt til en av de andre spurte om jeg ikke hadde noen kommando på øvelsen? Der hadde jeg bare trasket i vei uten å si noe som helst - nervøs som jeg var med tilskuere, "dommer" og det hele... :) Enda en god grunn til å tenke seg godt om før en skylder på bikkja, he-he...

Har ellers hatt et par skikkelige økter denne uka etter et langt opphold. Litt rustent, kan vi trygt si... Fri ved foten begynner å bli skikkelig lekker etter en oppfrisking av venstrevendingene. Utholdende er hun også. Men "stå"... der kommer vi liksom ikke videre. Får ikke til den bråstoppen jeg vil, og titt og ofte stopper hun ikke i det hele tatt. Jeg vet at det er en grunnferdighet vi har slurvet forferdelig med - og det er vel det som vises nå? Den ligger ikke akkurat langt framme i minnekortet, det er sikkert og visst.

Når jeg først er i gang kan jeg også nevne sporkurset med dalmisklubben. Instruktør var Petter Flisen, som er hundefører i politiet og som også konkurrerer i IPO og bruks.
Jeg må si det var flotte greier, i alle fall for oss på det stadiet vi er inne i. Har jo fått et problem med overopphetet sporgang - og stikk i strid med den forrige sporinstruktørens forsikringer om at det "vil gå over", har det bare blitt verre. Hun har aldri gått spor så dårlig som nå. Petters filosofi var at man skal trene inn nøyaktighet først, så kan man jobbe med fart etter hvert som du har nøyaktigheten du vil ha.
Som IPO-mann var han stor tilhenger av godbitspor og sterk motstander av påvirkning i sporet. Han ga oss følgende "treningsprogram" (som ga merkbare resultater allerede første dag): Tråkk opp ei rute på 1x1 meter, og strø masse godbiter inni. Begynn deretter på sporet et par meter ved siden av, og la hunden "gli" inn på det. Ha deretter et godbitdepot etter fem meter, deretter med mellomrom på maks 20 meter. Filosofien er at mat demper aktivitetsnivået, og vi fikk beskjed om å observere hundens adferd mens den guflet i seg. Dersom halen fortsatt var høy og veldig aktiv under spising - bruk enda flere godbiter (og gjerne av så dårlig kvalitet som mulig - FOR god mat kan høyne aktiviteten i stedet for å dempe). La lina være slak når hunden spiser, stram line høyner akt. nivået. Samme med problemer i sporet som vinkler osv.
Veldig lærerikt, og litt annet enn "skure og gå"-greia vi var vant med. Han var ærlig å sa at det som regel krever tid og mye jobb å få tempoet ned, men han mente det var mulig dersom vi fulgte dette opplegget i 20-30 spor framover.

Er forresten siden sist blitt utfordret på noen spørsmål fra Annette som jeg (endelig) skal prøve etter beste evne å svare på:

4 jobber jeg har hatt: Av mer eller mindre faste jobber har det ikke vært så mange som fire gitt. Jobbet i noen år som miljøarbeider ved flere boliger for psykisk utviklingshemmede, og nå jobber jeg som journalist i Adresseavisen (for tiden som redigerer). Så er det sommerjobber da - jobbet litt som laboratorieassistent og verkstedassistent ved et geoteknikk-firma

4 filmer jeg kan se flere ganger: "Seven", "Festen", "Ringenes Herre"-sulamitten og "24 Hour Party People"

4 steder jeg har bodd: Har bare bodd 2 steder jeg; Trondheim samt 2 år i Volda da jeg studerte. Hjemmekjær? Definitivt :)

4 TV-serier jeg ser på: "Sopranos" er den eneste jeg MÅ få med meg, men gløtter innom ting som "24", "Prison Break" og "Ingen grunn til begeistring" dersom jeg ikke har noe bedre å ta meg til...

4 web-sider jeg besøker daglig: Daglig er kanskje å ta i litt hardt på alle disse, men besøker jevnt og trutt Hundesonen.no, adressa.no, canis.no og forumet på www.visi.com/fall/ (verdens beste bandforum, til verdens beste band akkurat nå)

4 favoritt matretter: Hmm, det må bli noe indisk, selv om det varierer fra sted til sted hva som er best. Av norske greier elsker jeg sodd, pinnekjøtt og en skikkelig mør indrefilet av elg.

4 steder jeg trives: På rockeklubben, i sofa/seng, på treningsbanen og i skogen.

Sender utfordringen videre til Vala

Skader...

2006-09-29T22:52:00.000+02:00

Lite oppdatering her på en stund, og det skyldes først og fremst at det har skjedd veldig lite.

Og årsaken er ikke at vi har sluntret unna - men Molly har, sin vane tro, pådratt seg skader. På Svartberg-kurset knakk hun ulvekloa; egentlig ganske udramatisk, men litt masete likevel. Like etterpå fikk hun en rift i en "vanlig" klo i ei strekkmetall-trapp. Tilsynelatende ikke så dramatisk. Noen dager senere, i full action på fjelltur, fikk hun imidlertid en knekk på den samme, litt svake kloa. Ikke helt knekt av, men tydelig brist helt innerst ved festet. Dyrlegen brukte bare et par sekunder på å se at den måtte fjernes...

Så nå har vi dasset runt i to uker. Molly med slikke-fiksering på foten, jeg som forsøksvis streng (og tidvis frustrert) oppasser. Vi har prøvd med skjerm mange ganger, men Molly stivner fullstendig, med halen oppunder magen og bare stirrer på meg. Rekorden er på 1 time... Jeg er muligens soft, men jeg klarer ikke å utsette henne for skjermen når jeg er borte. Blir litt lei av at det stadig er noe... nå har hun vært helt frisk og sprek kanskje bare 2 uker siden slutten av juni...

Nå ser imidlertid ting ut til å være bedre. I går hadde hun sin første tur løs (stor stas!), og i dag hadde vi vår første lange lydighetsøkt på 2 uker. Det ble en pur gledesstund for oss begge to - mer lek enn trening, men Molly syntes tydelig det var stilig å være i gang igjen og humøret og innstillingen til far var nok også mer tiltalende enn den har vært i de ukene med gjensidig mas vi har vært gjennom. Utrolig godt å være i sving igjen! Prestasjonene var også gode, med framgang både på apporten (bærer to meter nå :) ) og stå under marsj. Vi gikk også vår lengste fri ved fot noensinne, og hun gikk supert hele veien. Av potensielle problemer kan nevnes at hun ikke reagerer på innkallingskomando under "innkalling fra sitt". Aner ikke hvorfor, må nok gå litt tilbake i innlæringen...

Må også nevne at vi var med på dalmis-klubbens agilityhelg i starten av måneden. Faktisk enda morsommere enn jeg hadde trodd å kjøre agility igjen - og Molly hadde ikke glemt gamle kunster. Det ble jo litt tilfeldig fresing av hindre, men rakk å begynne litt systematisk med slalomen, kontaktfelter og føring på høyre side (hun insisterer nemlig å være på min venstre... bivirkning av LP). Men hun er superrask og forsåvidt førbar - kanskje skal vi prøve oss i sporten etter hvert likevel? Klubben har leid banen igjen neste helg, så vi får se. Legger inn to bilder, først av Mona og hennes überkule hannhund Chico, så av Torill og hennes Petra, som viser at hun kan mer enn å være en av norges mestvinnende veteraner på utstilling :)

Ut på tur - ikke lenger sur

2006-09-08T09:02:00.000+02:00

Hadde egentlig ikke tenkt å skrive i bloggen om "vanlige" turer, men dette blir et unntak... :)

De siste par dagene har jeg, uten at jeg helt skjønner hvorfor, vært sur, utålmodig og urettferdig mot Molly. Jo, hun har vært en smule masete, men så har jeg kjørt henne ganske kraftig på aktivitetsfronten også - samtidig som hun sliter litt med smerter fra kloa som ble revet av.
Jeg har tålt ekstremt lite, hatt kort lunte og generelt vært en dust. Og det merker jo bikkja, og blir mer usikker rundt meg... ond sirkel...

Så i går bestemte jeg meg for "bare" å gå tur. Ikke en eneste kommando, ikke et eneste krav. Det er blitt lite av det i det siste, ingen av oss har hatt overskudd til å traske rundt de dagene vi har trent.
Vi gikk Våttåkammen fra baksida; stupbratt, ulendt og fælt, men til topps kom vi :) Molly koste seg og sprang løs - mens jeg diltet etter, sugde inn friskluft, nøt utsikten og fikk luftet ut litt slagg i topplokket. Og det hjalp, kvelden ble fin og rolig med sliten og fornøyd hund og en eier som ikke lenger hadde skuldrene oppunder øra.... Deilig...

Må jo nevne at vi både var på treningsgruppe lydighet tirsdag og siste kveld på sporkurset onsdag. Flink på tirsdag, litt mer så som så på onsdag (hun holdt bokstavelig talt på å slite skuldra mi ut av ledd - den var på vei ut men fikk den på plass :-o ). Villskapen i sporet var tilbake og det gikk 150 meter før hun fikk skikkelig fokus. Sporet var det lengste hun har gått, og siste halvdel var fin (bortsett fra at hun kun plukket 2 av 5 pinner). Det var lagt inn kryssende spor, og etter utslag på et par meter til hver side kom hun fint innpå igjen.

I helga er det agility med dalmisklubben. Får se hvor lenge vi holder på, tror jeg må ha et lite øye på hvor intenst jeg kjører henne...

Supert kurs

2006-09-03T23:13:00.000+02:00

Så ligger vi her da - utslitte begge to etter ei flott kurshelg :)

Kurset handlet om konkurranselydighet, uansett nivå, og instruktør var svenske Niina Svartberg. Jeg hadde store forventninger, og de ble absolutt innfridd.

Innledet helga fredag kveld, da Niina hadde foredrag om konkurranse-psykologi. Veldig interessant, tror nok trenger en del triks for å prestere bedre under press når den tid kommer.

Kurset var lagt opp slik at hver av deltakerne med hun hadde en liten halvtime "i ringen", to ganger hver dag. På den tiden fikk vi selv bestemme hva vi ville ha hjelp til. Som regel viste vi først fram hvor vi hadde kommet og hvordan vi jobbet - deretter kom Niina med tilbakemeldinger og forslag til forbedringer. Det er jo begrenset hva man får klemt inn på 4 økter, men det var utrolig mye å lære av å se på de andre også.

For vår egen del vår den store praktiske beholdningen at vi forsyne meg et gjennombrudd på apporten! Det var egentlig ikke noe hokuspokus, vi bare fant rett "kombinasjon" av tiltak vi har vært inne på tidligere. Prøvde først metoden med å rygge med apporten, men ble stående der vi har stoppet tidligere (legger munnen over, men griper ikke skikkelig). Fikk dermed tips om å bruke avstandsbelønning i skål, og å heller legge bukken på bakken. Har jo prøvd det tidligere, men en stund siden. Det tok vel bare et par klikk før hun antydet et lite løft - full tjohei og fest! Så løftet hun litt og litt mer - også mens jeg sto i stedet for å sitte foran henne. Lengre kom vi ikke i helga, men fikk tips om å rygge bakover i det hun griper og løfter apporten - for å få henne til å bære den inn mot meg.
Det blir jo litt annerledes enn "drømmeopplegget" mitt, der hunden kunne sitte ved sida mi og holde fast før vi begynte med plukking - men i dette läget tar jeg alt jeg kan få. Tror uansett ikke hun ser på apporten som belønning i seg selv men kun et middel, og det er jo det som er det viktigste :)

Vi fikk også tid til å se på stå under marsj (fikk her beskjed om å peppe opp ståen gjennom ryggeøvinger først - og også få hjelp til å klikke når hunden står bra nok. Vanskelig å se selv og dermed sette rett kriterie), hopp over hinder (litt ruskete, men Niina mente vi skulle drite litt i klasse 1-hoppet og heller trene mer på det litt vanskeligere "hopp over hinder med sitt" i klasse 2 - for vi skulle vel rykke opp fort som fy eller?) og venstrevendinger og -stopper under marsj (noen helt nydelige, andre litt mer halvveis. Men vi jobbet riktig, og hun mente jeg bare burde terpe og også gjøre det litt lettere for henne rett før vendingene).
Hadde også vårt første forsøk på ruta, og det gikk supert. Brukte potetarget, og Molly fikk være med og se at jeg la den ut. Niina mente vi kunne gå fort til neste steg, der jeg skulle legge ut targeten uten at Molly så det - og deretter suksessivt fjerne targeten.

Molly var forresten helt superduper å jobbe med i helga. Hun var veldig snill med de andre hundene (ingen sure miner som sist helg), og jobbet knallhardt mens det sto på. Fikk veldig mange fine tilbakemeldinger fra Niina og andre deltakere på måten vi jobbet på, og ikke minst på Molly som hund. Niina mente jeg måtte ha fått feil rase - dette var jo ingen dalmatiner! Tydeligvis var de ikke vant til å se en dalmatiner jobbe såpass intenst i lydighet, og det er jo en super bekreftelse for oss om at vi gjør noe riktig. Hele kurset var en selvtillitsboost, må innrømme det... Men det tror jeg vi trengte litt også.
Molly klarte forøvrig på lørdag å rive av ei ulveklo nok en gang. Hun har haltet litt og har nok litt vondt, desto flottere prestasjon av henne på søndag synes jeg.

Ellers var deltakerne spredt fra 11 ukers valp til elite-deltakere, så det ble et interessant spenn. Nyttig å se hva de sliter med "der oppe" også - og at selv elitehunder er hunder med sine "problemer" og store utfordringer. Alle hundene var dyktige og hyggelige, og rasevariasjonen var ganske stor (hele tre kelpier, ellers terv, aussie, labrador, toller og så oss).

Var veldig fornøyd med kurset og med instruktøren. Niina var presis, klar og direkte - og veldig treffsikker på det å gå inn og se hva som var feil ved øvelsene. Hun var veldig hyggelig, men samtidig ærlig. Har også sansen for hennes grunnleggende syn om at LP skal være morsomt for hunden - dette er en hobby VI har valgt, og da skylder vi hunden å gjøre det trivelig. Og med hennes resultater tør man ikke akkurat å tvile på at det fungerer...

Vi snakket også mye om å ta med seg treningsprestasjoner inn i konkurranse, og Niina hadde tre grep hun brukte med hell:
1) Konkurransemessige belønninger: Lær hunden tidlig å sette pris på "lovlig" belønning. her sliter nok vi litt...
2) Variasjon i belønningen: Varier når og hvor ofte du belønner på trening. Jobb med å belønne så tilfeldig som mulig så ikke hunden lærer seg "systemet".
3) Belønn med ny oppgave: Dersom hunden går en fin øvelse, belønn den gjennom å ta en øvelse den synes er ekstra morsom (for oss kan det være å ta hopp over hinder - det synes hun er topp) - ikke kjør hunden fast i at det MÅ komme en kong flygende.

Mye jeg ikke husker akkurat nå - det kommer vel rasende med tiden. Men kurset var verdt hver krone :)

Har også meldt meg på Nidaros' treningsgruppe i konkurranse-LP, som skal gå seks ganger utover høsten. Dette blir bra

Overdose utstilling

2006-08-27T20:46:00.000+02:00

Så var det tid for årets eneste utstillingshelg, Trondheim Hundefestival der dalmisklubben var blant arrangørene. Stilte både lørdag og søndag, og konkurransen var ganske tøff med henholdsvis 26 og 27 påmeldte hunder - blant dem en god del stjerner.
Sliten nå...

Først facts:

Kritikkene (i den grad jeg forstår skrifta/uttrykkene):

Dag 1 for Elina Tan-Hietalahti:
Kraftig, typisk tispe, en aning maskulin. Bra temperament, bra hodeform, bra hals og rygglinje. Fine tasser, bra svans, (kunne hatt?) bedre flekker, rører seg trangt framtil, bra kropp, meget tiltalende temperament.
1 AK, 4 VK.

Dag 2 for Hans Van Den Berg:
Good size, needs a bit more bone and substance. Very nice head, good earset. Eyes could be darker. Good bite. Could do with a bit more front chest. Excellent rear -godt kryss- spots could be better. Very nice temper, very nice mover.
1 AK, 3 VK.

Det var jo som det bruker å være med oss. 1. premie på kvalitet, men ikke mer enn det. På fem utstillinger har hun aldri fått dårligere enn rødsløyfe, men heller ikke ck/cert. Og det er vel omtrent der Molly ligger; en pen, rasetypisk dalmatiner - men kanskje uten "det lille ekstra". Fornøyd med det jeg. Molly viste seg bra 1. dag, litt mer tulling søndag - men er vel over perioden der vi virkelig ødela for oss selv i ringen ;)

Når det gjelder kritikkene var jeg vel ikke helt enig i alt... At hun skulle få skryt for det synkende krysset sitt, hadde jeg vel aldri trodd. Rart også at det ble framhevet at hun var trang foran. Trodde hun var litt breibeint foran og veldig trang bak jeg?

Ellers ble temeperamentet framhevet positivt av begge. Jeg lurer litt på hva de ser etter da? Hun er jo tilgjengelig, godtar håndtering og sånn, men ellers? Trodde hopping i stedet for traving sluttet å være sjarmerende lenge før Åpen Klasse, men kanskje ikke? Klager ikke da... :)

Synes kanskje ikke "temperamentet" hennes utafor ringen var det beste i helga.
Når både jeg og Toril er tilstede blir hun nesten manisk opptatt av at "flokken" skal være samlet. I ringen søndag søyt og bar hun seg konstant over å være 10 meter unna "mor". Stresser og girer seg skikkelig opp når en ikke er tilstede. Søndag klarte hun til og med å klore seg ut av tøyburet mens vi sto innen synsvidde og så på rasefinalen - heldigvis fikk en observant bisitter stoppet henne i tide før hun lagde kaos i ringene og i vaffelbua...

Lørdag hisset hun seg også opp over hunder som kom i skade for å lukte i rumpa hennes, og var voktende og rett og slett sur ganske lenge før hun selv tok til vettet og rømte inn i buret for å få fred. Hun har et ganske tungt innbilt svangerskap gående om dagen, det kan nok forklare litt av den korte lunta og lettantenneligheten i nærheten av "basen" (ute rundt omkring var hun omgjengelig).
Uansett aksepteres ikke sure miner og utfall, og dersom utstillingsmaset trigger denslags er det bedre å holde seg unna. Hun er jo blitt så mye mer voksen på andre vis, men stresset på utstilling fortsetter. Litt skuffet og overrasket over dette, og så jeg som trodde alt skulle gå på skinner nå... :) . Kanskje det er på tide å stikke fingeren i jorda og akseptere at hun rett og slett ikke trives særlig godt på utstilling, og at vi heller bør bruke tiden og energien på aktiviteter hun mestrer og liker bedre.

Nåja, nok om våre kvaler - det ble ellers ei utstillingshelg med storeslem for dalmisene! To ulike hunder ble BIS hver sin dag, og én av dem (Toots Working Class Hero, "Scotty") ble attpåtil kåret til festivalvinner. Mye jobb å gjøre for mange utafor ringene i løpet av helga, men ettersom de fleste bidro i større eller mindre grad tror jeg det ble vellykket.
Grillkvelden hos Torill F. i Klæbu lørdag kveld regnet nesten bort, men god mat, mange hyggelige dalmisfolk og et valpekull som sjarmerte alle, reddet kosen likevel. Ser fram mot en like hyggelig festival neste år, selv om det kanskje vil foregå uten Molly i ringen (eller ringside).

Sau i sporet...

2006-08-24T00:03:00.000+02:00

Ny sporkurs-oppfølging i kveld, som vanlig på Saksvikvollen.

Det begynner jo å bli mørkere kvelder og sporene blir lenger og har lengre liggetid, så det ble bare ett av dem i kveld.

Siden sist har vi gått lite spor i seg selv, men jobbet en god del med pinnene. Både spredt dem tilfeldig utover og fått henne til å søke dem opp (klikk og kvalitesmat ved funn) og lagt i korte spor på gress. Hun er kommet så langt at hun plukker dem opp og snur seg mot meg før hun slipper - og det holder jo i massevis.
I kveld var første forsøk på å legge dem i et spor i terrenget med "vanlig" lengde og liggetid.

Sporet: ca 300 meter, 105 minutters liggetid, vekslende terreng mellom skog/lyng, myr og tørr lav. To 90-gradersvinkler, 3 pinner og tøysauen "Krølle" som sluttgjenstand.

Klok av skade fra Mollys forsøk på sette fartsrekord i øvelsen "spor med eier på slep" forrige gang, hadde jeg bestemt meg for å være på hugget helt fra påslipp. Ga kun halvannen meter line de ti første metrene til hun hadde sporet i nesa og gikk rolig (hehe alt er relativt) og konsentrert. Det fungerte meget bra, til tross for at hun var hørbart gira også i kveld. Holder litt igjen ved første pinne, og hun stopper og snur seg. Litt nølende og vil gjerne videre (måtte "dra" henne ut av spor-transen for å få belønt), men hun markerte i alle fall. La henne ned i et lite halvminutt og ga rolig godbiter før vi fortsatte.
På vei mot første vinkel så vi en saueflokk 40 meter til venstre... Men vinkelen var strålende, og andre pinne ble markert som første. Hadde håpet hun skulle plukke opp, men men. Ringet såvidt på siste vinkel - men kjapt rett på, før hun plutselig begynte å rote en del. Mye neseaktivitet over et stort område, kom på sporet igjen, så et nytt sveip i nærområdet. Da visste vi hvor sauen hadde krysset i alle fall... Så hun viste interesse, men forsøkte aldri å følge sauesporet mot der de sto. Virket som om hun først og fremst jobbet for komme inn på det riktige sporet. Tredje pinne ble jeg i tvil om plasseringen av, men plutselig sto Molly med pinnen i kjeften. Bra! Nå var hun skikkelig innpå igjen, og Krølle (heldigvis tøyutgaven av sau) fikk unngjelde 30 meter senere.
Ved sporslutt lå Molly og pustet rolig ut, mens familien Bædi brekte og bar seg 20 meter unna.

Instruktøren var veldig fornøyd, særlig med tanke på at sporet var ferskt krysset av 5-6 sauer. Fikk også skryt for mye bedre jobbing i lina fra meg, og at jeg leste henne godt. Og det er riktig at jeg begynner å se godt på henne om hun er på sporet, om hun "sjekker" eller om hun er ute å kjøre...

Alt i alt veldig positivt. Særlig at hun tross alt markerte pinnene, om enn litt for nølende. Men "skrekken" jeg hadde i forhold til pinnemarkering ser ut til å løse seg. Nå er det bare å øke utfordringene i selve sporet, og parallellt jobbe med å gjøre interessen for pinnene enda større.

Det blir forresten tre helger på rad nå fylt opp med hundeaktiviteter. Først skal jeg stille Molly både lørdag og søndag på Trondheim Hundefestival, helgen etter er det lydighetskurset med Niina Svartberg, før det helgen etter det igjen er agilityhelg i regi av dalmatinerklubben. Gleder oss - særlig til de to siste... ;)

Første fellestrening

2006-08-16T21:10:00.000+02:00

Endelig kom vi oss oppover til Nidarosbanen og fellestrening. Fint og varmt vær og mange hunder (ca 15-20).

Trakk oss litt unna den tetteste hopen for å få fokus helt fra start, og det gikk bra. Veldig konsentrert og god kontakt hele økta, faktisk - flink Molly :)

Forholdene tatt i betraktning (har bare trent på plassen en gang før - og da omtrent alene), var det ei kjempebra økt fra Molly. Er nok adskillig mer å utsette på min jobb...

Jobbet mest med å holde posisjon, særlig stå. Tidligere har hun ikke mestret godt å bli stående når jeg passerer og krysser bak. I dag prøvde jeg først 4-5 repetisjoner med godbitskål fem meter rett foran henne - og det gjorde susen. 100% vellykkede repetisjoner. Prøvde å fjerne skåla - og nye 4-5 repetisjoner med 100% som jeg belønnet med kong. Maks uttelling og god læring!!

Stå under marsj var vel ikke helt på stell. Hun står, men trekker et par skritt og er treg. Den holder til nød på en "stå under marsj" i klasse 1, men må intensiveres kraftig før jeg kan begynne med stå under innkalling.
Fri ved fot, vendinger og bakpartskontroll var bra.

MIN store tabbe kom da det ble dratt igang fellesdekk. Ble overmodig med alle "tilskuerne" og strakk det aaaalt for langt. Hun har jo knapt ligget i fellesdekk før, og knapt ligget to minutter i enkeltdekk engang. Men dumme meg trakk det ut mot nærmere to minutter - da kom hun tuslende mot meg (heldigvis var hun uinteressert i de andre hundene - så ett positivt svar fikk vi jo ut av det). Tok henne med tilbake og la henne ned igjen, og lot henne ligge litt før oppsitt og belønning.
Hun pep også litt underveis. Ikke helt bra, men jeg tror og håper det skyldes at hunden ved siden av ble belønnet med drakamp litt innimellom (har da lyst til å være med, må du skjønne).

Jeg tror også jeg kjørte litt for lenge og intensivt økta sett under ett. Molly var bra med, men tror jeg kunne tjent på å ta lengre pauser og kortere strekk.

Alt i alt bedre enn jeg kunne håpe på fra Molly sin side - jeg må derimot skjerpe meg. Miljøtrening for far neste!

Blir forresten litt rørt av å tenke på hvor mye flinkere Molly er blitt det siste året. En slik fellestrening ville vært et lite mareritt i fjor sommer, med null fokus. Modningen har vært enorm i slike sammenhenger, og det som var et slit da er en glede nå. Nå kan vi liksom jobbe med skikkelige ting, og det føles godt.

På sporet

2006-08-10T22:32:00.000+02:00

I går var vi på den nest siste oppfølgingskvelden etter sporkurset. Sykdommen i sommer har gjort at vi ikke har fått gått så ofte vi ønsker, men på tross (eller på grunn) av det var det et heltent bikkjeskinn som kom ut av bilen til første spor.

Ingen tvil om at Molly kjente igjen stedet, for med en gang vi kom ut på veien opp mot sporet var det heseblesende trekking i båndet og piping.

Spor én var hennes første forsøk på å spore gjennom gruppe (fire stk sto i hvert sitt hjørne av en tenkt firkant, og hovedsporet gikk over to kryssende spor. Gruppa var også synlig for Molly. Å klare sporet gjennom gruppa var strengt tatt ikke noe problem - det var derimot sporstarten.

Instruktøren mente hun burde få påvirkning ettersom det var første gang med kryssende spor, jeg var vel mer i tvil (hun har aldri trengt å se sporlegger gå avgårde for å være tent på sporet, for å si det mildt). Resultatet var en hund ved sporstart som kauket av iver - jeg måtte ta henne bort og roe ned det hele. Da hun ble sluppet på, kokte det likevel fullstendig over og det gikk over stokk og stein. Etter 15 meter var hun vel 5 meter av sporet allerede - Ferske spor blir rett og slett for enkelt, tror jeg - hun trenger ikke å konse og havner ute på viddene...

Etter å ha slått ut et par meter på det første kryssende sporet (menneskene brydde hun seg ikke om), kom hun seg endelig innpå, og nå gikk det mye roligere (gallopperte ikke spor lenger). Hun tok to vinkler og begge gjenstandene fint, men vi hadde et ytterligere c-moment da jeg fikk lina i løkke rundt beinet og måtte foreta en panikk-stopp for å redde huden på leggen.

Etter dette komi-sporet ble vi skjønt enige om at påvirkning virker mot sin hensikt på Molly, og at det neste skulle få ligge lenge og være nokså langt.

Det andre sporet la vi ut for hverandre. 300 meter med to 90-graders vinkler og 2 gjenstander. Liggetid 90 minutter, lett regn. Vekslende terreng mellom åpen myr, og skog med halvhøy vegetasjon. Var igjen veldig intens ved sporstart, men ikke like på bærtur som på det ferske sporet. Sånn noenlunde på fra start, men er såpass heit at hun går "slalåm" og slår stadig en meter eller to ut til hver side. Første vinkel etter 100 meter, og etter den var det andre boller. Ble mer nøye jo lenger ut vi kom, tok 2. gjenstand og vinkel veldig fint.

Rådet fra instruktøren var å gå lange spor med mange vinkler og lang liggetid framover. Hun rådet meg også til å sette/legge ned hunden og få litt ro etter hvert gjenstandsfunn før hun fikk gå videre. Hun bekreftet i så måte det jeg har tenkt på selv, og det er jo fint :)

Klar for kurs!

2006-08-07T00:08:00.000+02:00

Trodde jeg var alt for seint ute - fristen var i dag - men sannelig ikke om jeg fikk plass på Nidaros sitt kurs i konkurranse-LP, med svenske Niina Svartberg som instruktør!
Hadde i utgangspunktet sett for meg at det kanskje var en ledig plass kun som observatør, men Molly får også være med... :-D

Kurset er helgen 2. og 3. september - og kvelden før har Niina et foredrag i Trondheim om konkurransepsykologi. Har tenkt meg dit også, bedre føre var etc. (jeg blir jo svett og skjelven bare jeg skal trave et par runder med hunden i utstillingsringen...)

Holder på å lese boka "Med sikte på 10:an", som hun har skrevet sammen med ektemannen Kenth (begge er svært meritterte LP-utøvere) .
Tilsynelatende ei veldig bra bok som baserer seg utelukkende på positiv trening. De bruker mye av klikkerfilosofien, men er ikke like "militante" - blant annet er de ikke hellig overbevist om at baklengskjeding er det aller beste alltid. Gleder meg uansett vilt og hemningsløst, blir spennende.

Mer om boka og andre ting kan du lese på Svartbergs Hundkunnskap

Endelig voksen?

2006-08-01T22:25:00.000+02:00

Var på fellestur i regi dalmisklubben i kveld, og da skjedde det noe ganske nytt...

Molly har jo aldri vært kjent for å være verdens mest modne og avslappede hund. Men i dag, når hun gikk sammen med Trygve og Ingrids Furba og Lindas Luna, var hun på mange måter bøtteballettens roligste deltaker!

Jaja, nå hører det jo med til historien at Molly er drøyt to år og ingen av de andre hundene har fylt året ennå (husker med gru tilbake til hvordan Molly var på den alderen) - men til nå har Molly tross alt oppført seg som om hun er (minst) et år yngre enn hun faktisk er.
Hun har ikke modnes fort, men jeg tror sannelig damen er i ferd med å bli voksen!
Hun var med på litt tull og tøys da vi slapp dem, men hun avbrøyt faktisk leken frivillig for å komme inn til meg flere ganger - og det har vel knapt skjedd før. De sure faktene hun hadde mot de andre tispene rundt løpetida, er heldigvis helt borte.
Gikk fint i bånd gjorde hun stort sett også - enorm framgang fra de første fellesturene, da hun trakk som et uvær helt til hun ble for sliten.

Endringer i regimet fra søte feriedager til sure arbeidsdager ser ut til å gå bra for Molly. Hun er begeistret for at jeg kommer hjem, men ikke helt manisk. Hun har heller ikke ødelagt eller stjålet noe (selv om ei veltet brusflaske på bordet vitner om en viss aktivitet i jakt etter mat...
Har klart å følge forsettene om en morgentur på minimum en halvtime (med enten ei lita lydighetsøkt eller et godbitsøk innlagt), og hun er dau som ei sild og løfter knapt på øyelokket når jeg drar på jobb.

Dersom været blir fint, hadde vi tenkt å bade i Theisendammen sammen med Toril (som forøvrig passet Molly i helga da jeg drakk meg fotlaus på Storåsfestivalen) enten i morgen eller torsdag. Ser ut som om Molly trenger å få "flokken" ut på dypt vann før hun tar steget og legger på svøm...

Super dag!

2006-07-24T22:31:00.000+02:00

...og da sikter jeg ikke til at det var første arbeidsdag etter ferien...

I et forsøk på å innarbeide gode rutiner i tosomhetstilværelsen hadde jeg målene klare for dagen: Solid morgentur, legge ut spor på vei fra jobb, gå tur og deretter sporet på hjemveien, så en kvil før ei lydighetsøkt på kvelden.

Klarte alt, men det morsomste var at Molly var i superslag i dag. Først sporet:
22 grader, sol, lite vind. Spor på ca 200 meter rett fram, middels høy vegetasjon - stiv og tørr. Veldig kupert terreng. Et godbitdepot i sporet, godbitskål i enden. Liggetid ca 1 time. Direktepåslipp. Ikke noe problem, litt vingling de første 50 metrene men helt perfekt resten av sporet. Heit, men ikke galematias... :)

Før lydighetsøkta tok jeg fram åtte sporpinner og spredte utover plena. Fikk Molly til å søke dem opp en etter en - klikket og belønnet med leverpostei ved hvert funn. Hun skjønte tegninga og jobbet som en gal. Gjentok etter en stund. Hilste litt på naboens strihårete dachsevalp "Svea" før vi gikk videre.

Det er lenge siden hun har vært så på hugget som da vi trente lydighet i kveld. Kjempekontakt, passe intensitet og fart. Stå under marsj satt som et skudd - ingen nøling, ingen "tjuvstopp", kun kontante stopper - og der sto hun til jeg kom tilbake og belønnet (også etter klikket - snart tid for omvendtlokking?). Venstresvingene ved lineføringa begynner også å komme seg - jobber hardt med bakparten nå - selv om det fortsatt er litt å hente på nøyaktigheten.

Super nivåheving fra forrige ukes litt mer stusselige økter...

Så nå er vi et fornøyd par - sliten hund og stolt far :D

Til topps!

2006-07-22T22:39:00.000+02:00

Har nettopp kommet hjem fra fire fine dager på hytta. Herlig for Molly å få litt "luft i luka" etter operasjon og rekonvalesens.

Budal viste seg etter hvert fra sin beste side, og det ble fine turer på fjellet. Fredag besteg vi Forelhogna (1400 meter) som ligger på grensa mellom Sør-Trøndelag og Hedmark. Brukte seks timer på turen, og Molly viste at kondisen er på plass igjen. Beviste på at Molly var på toppen finner du her.

Turen medførte også hennes første nærkontakt med sau og rein. Ei søye med unger blokkerte stien, og hadde ikke tenkt å flytte seg. Molly var stor i kjeften, men da sauen ikke bakket gjemte hun seg bak matfars føtter. For så å slenge noen meldinger igjen da sauene var på trygg avstand.
Reinsbukken, som sto alene nær toppen av "Hogna" (som forøvrig er et eldorado for reinsjakt), vakte ikke interesse hos Molly før jeg tok henne med inn i vinddraget fra reinen. Da kvapp hun til, og skulle etter stakkaren. Bukken sprang av gårde, og Molly brukte de neste ti minuttene på å lokalisere rakkeren på overvær i motvinden. På fjellet er det mange spennende spor, og Molly tok opp et utall av dem i løpet av timene turen varte.

Bedrev også mer organisert sportrening på hytta. La to spor, og hun gikk begge bra:
1) Lengde på 200 meter, halvannen times liggetid, to 90-graders vinkler, myrterreng. Vindstille, oppholds, om lag 14 grader varmt. Godbitdepoter i sporet, godbitskål i enden.
Rett på sporet. Måtte ringe på den første vinkelen, men fant fort tilbake. Andre vinkelen var super. Meget ivrig på å fortsette ved sporslutt.
2) Lengde 250 meter, øvrige forhold samme som 1). Denne gangen prøvde vi sporoppsøk i stedet for direktepåslipp, og det gikk som en drøm. Tok begge vinklene på strak arm. Perfekt spor på alle måter.

Ved siden av sporene trente vi også på å markere pinner. Fikk kuttet opp en del selje-pinner, og lot Molly lete dem opp. Hun løfter tydelig pinnen opp og snur seg mot meg før hun slipper. Kanskje skal jeg være fornøyd med det - noen fullkommen apport tror jeg er "beyond" oss i øyeblikket. Skal kjøre mer på pinnene i et par uker før jeg tester dem i sporet.

Bekymring om belønning

2006-07-22T03:13:00.000+02:00

Har fått enda et par grå hår i hodet siden sist. De siste lydighetsøktene har vekket en del bekymringer.

En av Mollys fortrinn er at hun er lett å belønne. Glad i mat, drakamp og jaktlek. Lett å skru opp - problemet har vel heller vært å få henne rolig nok til å utføre øvelser i balanse.

Under treninger i sommervarmen har hun virket daff og uinteressert. Kaster kongen over hodet hennes - og hun bryr seg ikke. Drakampene virker som et pliktløp.

Det eneste som tente henne de siste par øktene var avstandsbelønning med leverpostei i skål, men det ble så fristende at hun ble for heit (tjuvstartet, peip osv) - resten var uinteressant.

Den optimistiske vinklinger er at de gangene det har gått dårlig, har det vært varmt og omgivelsene har vært nye. At det vil gå seg til med bedre generalisering og bedre planlegging av treningsforhold. At hun tross alt ikke melder seg helt ut, men at jeg som trener kan bruke disse signalene til å finstille ulike belønninger til ulike øvelser - regulere intensiteten bedre. Å trene i varme er uvant for henne, kanskje er det bare en vanesak.

Den pessimistiske vinklingen (som svoren pessimist er det jo den jeg dveler ved) er at hun rett og slett har mistet gløden for belønninger som funket tidligere. Eller at hun har nådd en "terskel" i lydighetstreningen ("terpestadiet"?) der hun rett og slett ikke synes det er gøy lenger - i alle fall ikke dersom vi gjør det på den måten vi har gjort til nå? Det plager meg også kraftig hvis det er slik at andre belønningsformer enn mat forsvinner én etter én. Trodde jeg hadde bygd opp et solid belønningsrepertoar, nå er jeg ikke så sikker...

Hadde liksom håpet å snart være ved det punktet at jeg kunne begynne å "konkurransetrene" (generalisere, strekke tiden mellom belønninger osv.), men når ikke utførelsen er ålreit når jeg belønner ofte engang, blir jeg litt skeptisk til om lydighetsdebuten kommer i 2006...

Må nok ta en alvorlig kikk på hva hun faktisk foretrekker av belønninger, samtidig som jeg kanskje må vurdere om jeg enten skal "herde" henne eller skåne henne i forhold til varme. Det kan ikke bli sånn at hun ikke kan fungere over 15 grader, men samtidig er dårlige økter dårlig trening, uansett omgivelser. Hmmm...

Hei og hopp

2006-07-16T16:07:00.000+02:00

Dro opp til Nidarosbanen for å trene i dag - og der har ikke Molly vært siden hun var valp på fire måneder (jada, slapt av meg...)

Planen var å trene på "Hopp over hinder", noe vi knapt har prøvd oss på tidligere. Grunnferdighetene har hun jo noenlunde inne; hun er jo vant med å hoppe fra agility.

Må si det gikk veldig bra, i alle fall bedre enn jeg ventet til å være "ny" øvelse på nytt sted. Hun brukte et par små minutter på å snuse seg kjent, og så var hun med på notene. Begynte rett på en baklengskjede:
1) Utgangsstilling med ryggen mot hinderet.
2) Noen meter fri ved fot før holdt.
3) Hinderet på laveste nivå, start rett foran hinderet. Etter hinderet fri ved foten og holdt.
4) Bygge på i høyden gradvis, introduserte hopp-kommando, fri ved for og holdt.
5) Økte avstanden foran hinderet så det ble fri ved fot-hopp-fri ved fot-holdt.

Innimellom alt dette gjorde jeg en liten tillegsgreie. Satte henne 1-2 meter foran hinderet og gikk selv på andre siden før jeg kommanderte hopp. Klikket når hun kom i posisjon. Dette for å få henne til å søke riktig posisjon så fort som mulig.

Hun taklet hele greia bra, synes jeg. Litt misfornøyd med fri ved foten før hinderet, fin posisjon men dårlig kontakt. Gikk litt tilbake på kriteriene før vi ga oss. Må si det gikk fint og fort - holdt vel på en halvtimes tid med innlagte pauser. Hun ble godt sliten, så jeg fant ut at det var en fin anledning til å trene enkeltdekk. Hun er såpass stø på den nå at jeg dristet meg til å gjemme meg bak et av skjermbrettene på banen (med praktisk kikkhull). Begynte lett med et par sekunder i sjul, før vi økte på. Kom opp i 45 sekunder før vi ga oss, ingen mislykkede repetisjoner :)

Alt i alt:
Pluss: Tar kjeden veldig fint, er konsentrert selv på nytt og ukjent sted.
Minus: Litt daff, skulle likt å se litt høyere intensitet. Varmen må ta litt av skylda (hun "synker" generelt mye når det er varmt - og preges fort ved høyintensitetsbelønning) og jeg må vel også innse at operasjonen har tatt bort litt fysisk og mental kondisjon. Heller ikke nå taklet hun å ha avstandsbelønning foran seg under øvelsen særlig godt.
For min egen del må jeg bli enda flinkere til å dele opp, og ikke bli fristet til å klumpe sammen øvelseselementer for tidlig. Men som helhet ei veldig bra økt :)

Etterpå gikk jeg ut et kort, enkelt spor på 60-70 meter. Tenkte jeg skulle prøve å legge ut godbiter som belønning i sporet i stedet for gjenstand, for å se om dette fikk ned tempoet hennes. Lot det ligge i 45 minutter, selv om det burde vært mer. Hun gikk forholdsvis rolig (litt sliten), og tok vel 3 av 4 utlagte godis-belønninger. Godbitskål i enden. Hun lå midt i primærsporet hele veien, så således var det vellykket. Fortsatt virker det som om sporsuget "overvinner" nysgjerrighet på ting i selve sporet - vi har en utfordring der. Neste gang skal jeg smelle til med et vanskelig spor (la det ligge leeenge/legge et laaang et/ha med flere vinkler) - med sporlysten hennes tror jeg godt hun tåler å bli utfordret litt, og tviler på det gjør skade om det ikke lykkes 100 prosent.

En perfekt søndag, og nå har vi fortjent en strekk på sofan begge to :)

En dag med sting og skumle ting

2006-07-14T21:08:00.000+02:00

Neida, streite-Sting, artisten kjent for kjedelig musikk og tantrisk sex kan være skummel nok, men det er ikke han det skal handle om.

Endelig skulle Molly ta stingene etter mageoperasjonen, og to ukers kortlufting var over! En del lite hyggelige besøk hos veterinæren i løpet av de siste månedene begynner å sette spor, og det var en betuttet Molly som steg inn på undersøkelsesrommet. Sist vi skulle ha henne til å legge seg på sida (for røntgen) var det håpløst for 2 stk å holde henne rolig nok.
Men det var bare å brette opp ermene og holde fast uten for mye mikkmakk. Og til tross for høylydte protester var det hele unnagjort på et par minutter - Molly virket nesten litt paff da det hele var over; "var det dette jeg hylte og bar meg for"?

For å feire nyvunnen frihet, la vi ut på det som skulle bli feriens første langtur. Vi var godt i gang da vi hørte det knaket i buskaset rett ved turstien. Såpass mye lyd at jeg skjønte det måtte være elg. Molly varslet og ville undersøke, men fikk henne med meg. Kikket inn i skogen, men så ingenting.
Etter å ha gått 150 meter, hørte jeg det kom noen bak oss. Snudde meg halvveis interessert for å se om det var en jogger eller syklist, da jeg fikk se ei elgku komme travende etter oss..
Tok med meg Molly ned i grøfta (hun hadde ennå ikke sett den), og håpet og trodde den bare forflyttet seg og ville bøye av. Men neida, hun kom bort mot oss, stanset 3 meter unna og sto og skrapte med forbeina.
Molly setter igang å bjeffe, mens jeg brøler mot den (aner ikke om det er riktig eller riv ruskende gal respons). Hun blir ørlite satt ut, og trekker seg noen meter bakover.
Jeg røsker med meg Molly, og flyr det beina kan bære i motsatt retning. Molly var heldigvis med på notene - det så ut som hun trodde vi trente på springmarsj :)

Heldigvis kom ikke beistet etter. Så meg likevel over skuldra på resten av turen.
Så nå er både hund og eier fysisk og mentalt utslitt...

I formiddag tok vi forresten ei lydighetsøkt, med "stå under marsj" og "fri ved foten" med vendinger.
Stå begynner endelig å ta form - det hjalp faktisk å trene litt uforstyrret inne på stua, hun tok med seg det gode ut. Hun stopper ved belønning fra hånda og ved avstandsbelønning bak henne, men slet mer dersom jeg la avstandsbelønningen foran som "omvendt doggie zen". Hun stopper da også, men ser på gjenstanden i stedet for å holde kontakten ved fot. Tror jeg skal vente litt til jeg har en mer stabil stå. Må også snart høyne kriteriene på selve stoppen - hun sleper et skritt eller to før hun blir stående.

Hun går ålreit fri ved foten, men vi må trene på å få lekre vendinger. Bakpartskontrollen ved venstrevendinger er ikke helt max - hun er tydelig vant til å vende fint ved innsitt, men dårligere til å kontrollere baken under bevegelse framover.

Catching up...

2006-07-11T21:49:00.000+02:00

Lenge siden sist, og mye har skjedd. Nå skal jeg bli flinkere til å oppdatere oftere, slik at det ikke blir tusen ting å skrive om i hver oppdatering...

Skriver dette midt i ferien, som ikke ble helt slik jeg hadde håpet. Skulle være fire uker hjemme, og virkelig ta et skippertak med lydighets- og sportrening. Etter noen få dager viste Molly tydelige tegn til smerter i magen. Akte seg på magen bortover gresset og ynket seg. Veterinæren tok røntgen, og så et fremmedlegeme i tarmen. Vi besluttet å avvente litt, og se om det kom ut av seg selv.
Påfølgende natt begynte hun å kaste opp som om hun hadde fanden selv i magen - og det stoppet liksom aldri. Byge på byge, fra 04 på natta til langt utover formiddagen. Molly stakkar sto omtrent ikke på beina annet enn når hun spydde og knapt nok da. Måtte ringe vet'en igjen, og han ville ikke ta noen sjanser. Inn med henne, opp på operasjonsbordet og opp med buken...

Det var ei lita furukongle, av typen hun sikkert har spist 100 av opp gjennom livet, som blokkerte systemet. Hadde vi hatt is i magen kunne den sikkert kommet ut igjen om et døgn eller to, men så medtatt som Molly var, angrer jeg ikke. Selv ikke da jeg så prislappen. Den lille furukongla kostet oss nesten 10 tusen kroner (det skjedde i helga må vite - det gjør som regel det) - sannelig bra man er forsikra... Skal ta stingene om et par dager - heldigvis er det fortsatt halvannen uke igjen av ferien vi kan bruke på noe annet enn korte båndturer i nabolaget.

Før denne tildragelsen rakk vi å delta på sporkurs i Nidaros Brukshundklubb. To lange dager i spormarkene blant knott og hyggelige mennesker. Molly gikk, som jeg hadde mistanke om, veldig bra. Vi gikk til slutt spor på 2-300 meter, med innlagte 90-graders vinkler.
Hun mistet bare ett spor, men da hadde instruktøren mistanke om at det var sau i nærheten, ettersom hun begynte å gå høyt med nesa og støvsuge de øvre luftlag for fert.
"Problemet" er at hun er så til de grader sporsugen at det går i en heidundrende fart. Å gå spor som hadde ligget under en time, eller uten solide hansker, var bare å glemme dersom man skulle henge med i svingene.
Litt bekymret for at det skal påvirke nøyaktigheten i sporarbeidet på sikt, og må tenke ut noen løsninger. Kanskje gå lengre spor, la dem ligge lengre, belønne med mat i stedet for gjenstand (og oftere).

Ellers har vi møtt en gjeng trønder-dalmiser hver uke, enten for felles tur eller lydighetstrening. Veldig trivelig, og også til beste for Molly. Bare dette med å gå sammen med andre hunder uten å bli tulling er jo fint, og hun er blitt riktig så flink etter hvert. Rundt løpetida hadde hun en liten konflikt gående med en annen (omtrent jevngammel) tispe, men det ser ut til å ha løst seg.

Selv om mageoperasjonen har ført til mindre lydighetstrening enn planlagt, går det da framover på den fronten også.
Baler litt med stå under marsj, men har kommet et godt stykke i det siste. Når den sitter, og vi har fått trent litt mer på fellesdekk og på å sette sammen delmomenter til øvelser, tror jeg vi er klare for bronsemerket.
Her er en film av oss, med en kort passasje "fri ved foten". Må si jeg er litt stolt av henne her, strener som en dressur-hest :)
Og nå må vi ta et krafttak med apporten, både med tanke på lydigheten og sporgåinga...

En trist ting som har skjedd, er at samboerforholdet mellom oss er slutt etter over fem år. Vanskelig for oss alle tre, men vi er fortsatt gode venner - og Toril kommer til å passe Molly ganske ofte :)

Aktiv vår i vente

2006-03-18T23:35:00.000+01:00

Det er heldigvis mer enn forspising og problemer i hundelivet om dagen.

Var på møte i Trøndelagsgruppa i Dalmatinerklubben denne uka, og resultatet ble en omfattende aktivitetsplan utover våren og tidligsommeren.

Det artigste - synes jeg da - er at vi annenhver tirsdag skal ha fellestrening med utdannet klikkerinstruktør til å lede treningene! Endelig kan vi få innspill fra noen som faktisk vet hva de holder på med, akkurat hva vi trenger. De tirsdagene det ikke er trening, blir det felles tur med de andre prikkene. Vi veksler på å møtes i hverandres faste turterreng. Tror det vil supre turer - hva ellers kan det bli med så mange trivelige hunder og eiere?

Trøndelagsgruppa jobber ellers med å få til enda ei agilityhelg og i tillegg et sporkurs. Dette ser rett og slett veldig lovende ut.

Ellers kan det hende vi blir med på appellmerkekurs i Nidaros Brukshundklubb etter påske - det kommer litt an på hvilke kvelder det legges til. Føler at Molly er kommet opp på et bra nivå nå, og tror tiden kanskje er moden for å jobbe målretta mot bronsemerket.

Dessuten; gratulerer til Mollys mor Napi med nok et kull med valper! La oss håpe disse fire skapningene får med seg samme gode ballast ut i verden som det Molly har fått :)

Molly matvrak

2006-03-18T23:14:00.000+01:00

Vi har vel innimellom lurt på om Molly - om hun hadde fått sjansen - hadde villet spist seg i hjel. I forrige uke fikk vi et slags svar...

Jeg var på jobb, Toril på skolen, og Molly passet huset. Dagen før hadde jeg kjøpt en ny, 15 kilos fôrsekk. Etter at jeg hadde gitt henne frokost, rullet jeg bare sammen papiret på toppen. Vi har ei tønne vi setter fôret i, men den rommer ikke mer enn at vi må la sekken stå "åpen" den første uka eller så. Toril har pleid å tre en plastpose over toppen, men det glemte selvfølgelig jeg å gjøre denne dagen.

Da Toril kom hjem i 15-tida, tok hun Molly ut for å tisse. Da kastet Molly opp. Det er jo ikke så uvanlig, og de to damene gikk ut på ettermiddagstur som vanlig. Etter turen maste ikke Molly om mat, noe som er sjokkerende uvanlig. Vi satte nå likevel fram matskåla, og Molly spiste pliktskyldigst opp - uten den store entusiasmen.
Utover kvelden var Molly knapt oppe fra sengeleiet - og jeg la merke til at hun var da uvanlig svær? Ja - hun så rett og slett feit ut. Jeg begynte å bla i "sykdomsboka", og hadde ikke før tenkt "magedreining", så spydde Molly ei svær ruse med ufordøyd fôr...

Da demret det for Toril, som husket at fôrsekken hadde stått åpen da hun kom hjem. Vi veide sekken, og med kjapp hoderegning fant vi ut at det var nærmere halvannet kilo fôr som hadde forsvunnet i "løse lufta". Enten hadde Eukanuba knepet på mengden i sekken, eller så hadde Molly gaflet i seg seks dagers matrasjon på kjappen!

Vi ringte veterinærvakta, som ba oss om å komme fortere enn svint. Ved overspising er faren stor for magedreining - kanskje det skumleste en hund kan utsettes for. Magesekken dreier om sin egen akse, ingenting kommer inn eller ut, det utvikles giftige gasser, hunden går i sjokk og kan dø i løpet av en halvtime!

Vi lempet Molly i bilen og kjørte til Heimdal. Tok røntgen som konstaterte at hun hadde spist fôrmengder på størrelse med en fotball, men fikk dra hjem med noen medisiner og streng beskjed om ikke å fore eller gå tur de neste par dagene. Bedøvelse måtte hun også få, ettersom hun nektet å legge seg rolig på sida for å bli røntget.

Det gikk bra, og Molly er nå i normalt gjenge igjen etter noen dager med faste og deretter mild kost i form av fiskeboller og ris. Men man gjør seg jo noen tanker - hva om Toril avbrøt Molly i gjerningen? Hva hadde i så fall skjedd dersom vi hadde kommet hjem la oss si en time senere? Skumle greier!
Nok en livsviktig lærdom (bokstavelig talt) for oss å ta med oss videre. Om bikkja har lært noe som helst av det hele, er vel heller tvilsomt... :)

Klo nummer to...

2006-02-08T18:43:00.000+01:00

Fortsetter det slik, er Molly uten klør før hun sovner inn på sine eldre dager.
Her om dagen møtte vi en Flat-valp på tur. Alltid hyggelig med valper synes Molly - de bjeffer ikke surt og snur rompa til om man inviterer til lek...
Etter et par minutter med tornado-leking så jeg blod i snøen, og det var liten tvil om at det kom fra labben til Molly. Ulvekloa på innsiden av foten hang og dingla i ei skinnfille, og det var bare å nappe den av. Det samme skjedde bare to dager etter at hun kom til oss - da på den andre foten. Den kloa har vokst ut igjen, men er død og sprø - det er som å klippe i potetgull når vi er frampå med klotanga.
Men det gikk nå bra. Hunden klaget ikke, og vi klarte oss med å rense såret å legge på bandasje i et par dager.

Ellers prøver vi å legge inn ei lydighetsøkt eller to hver dag.
Bakpartskontroll/rygging begynner å bli bra, nå vinkler hun fint ved vegger. Neste steg blir å ta det bort fra vegg og til mindre hindringer.
Utgangsstillingen frustrerer meg litt - hun sleiver fortsatt, særlig når intensiteten er høy. Må prøve å legge det til rette slik at stressnivået er lavere når vi trener denne øvelsen.

Også frisket opp "kryp" og "stå" - og særlig det siste begynner å fungere. Hun er i ferd med å bli skikkelig repetisjonsklok, så det begynner å bli problemfritt å trene ulike øvelser om hverandre uten at frustrasjonen slår inn.

Vi har jobbet en god del med avstandsbelønning i det siste, og dette fungerer strålende. Det gir åpenbart ekstra motivasjon, og forhåpentligvis positive ringvirkninger når det gjelder selvkontroll på andre områder :)

Har nå meldt oss inn i Nidaros Brukshundklubb, og i første omgang håper vi å kunne slenge oss med på innendørs agilitytreninger på søndager.Speinnandes...

Her skal det trenes!

2006-01-11T19:58:00.000+01:00

Vegard fikk en spennende bursdagsgave av Toril her forleden - boka "Lydighetstrening i teori og praksis", skrevet av Egtvedt og Køste.

Over 650 (ja, sekshundreogfemti!) sider, med masse læringsteori samt trinnvise innlæringsplaner for absolutt alle lydighetsmomenter i LP- og bruks-konkurranser! Et skikkelig beist av ei bok, men etter noen dager med nesa i boka må jeg si det ser lovende ut.

Veldig godt og engasjerende skrevet, og omhandler trening med positiv forsterkning. Mye av det er for avansert for oss foreløpig, men vi skal ta et krafttak på de såkalte "grunnferdighetene" (i alt 19 ferdigheter som danner grunnlaget når man skal sy sammen ferdige øvelser senere. De fleste av ferdighetene har vi vært innom, men ingen er perfeksjonert og noen er helt nye. Har også godt av en oppfrisking av teorien, så vi unngår å komme skjevt ut.

Til nå har det blitt mest lesing og lite trening, men veldig inspirerende input i ei årstid der det er litt vanskeligere å motivere seg selv. Regner med dette blir noe av en bibel for oss i åra framover :)

I tillegg har vi fått i hus den "gamle" hundebibelen "Din hund fortsetter" av Sven Järverud. Interessante greier der også - en litt annen tankegang, men det er nå engang fint å få ting fra flere sider. Utallige hundefolk har fått knallresultater også med tankegangen og metoden beskrevet i denne boka, så den vil nok bli tatt fram..

Smelling, soving og stjeling

2006-01-02T12:36:00.000+01:00

Vi hadde tatt fest-fri (njaa...) for å være hjemme med Molly nyttårsaften. Hennes første nyttårsaften var vi i Brønnøysund, med adskillig mindre rakett-tetthet enn her i Trondheim, så vi var litt spente på hvordan dette ville gå.

Kan vel ikke si annet enn at det gikk kjempefint. Molly halvsov gjennom hele kvelden, løfta bare litt på hodet dersom det gikk av en rakett rett uatfor stuevinduet. Ble både lettet og stolt over hun taklet dette også.. hun er ikke noen reddhare :)

Det endelige beviset på at angsten ikke hadde tatt grep, fikk vi ved midnatt. Det hadde gått så bra til da at vi dristet oss ut døra for å se på rakettene. Molly hadde fått et lite bein å fordrive tida med. Et kvarter senere kommer jeg inn, hører det romsterer på kjøkkenet, og finner en tilfreds Molly og et helt tomt fat der middagsrestene hadde ligget... Hun feiret det nye året på sitt vis, og vi kunne ikke annet enn å unne henne den godbiten :-D

Så var juleferien over...

2005-12-27T13:46:00.000+01:00

Da var det grøvste av jula overstått - lurer meg til å skrive litt i en pause på jobb (lite å gjøre her, føles litt bortkasta å tilbringe juletid på et kontor...)

Toril tilbragte jula i nord, så det var bare meg og Molly som dro til Stokkanhaugen i år. Vi hadde et par hyggelige, late dager, og etter hvert kom vinterværet for fullt. Molly fikk bruk for den forhåndskjøpte julgaven (et varmedekken) da gradestokken viste minus 8. Vi gikk sammen med mamma, pappa og bror Tor i Estenstadmarka - et populært turterreng som ga rikelig anledning til å trene på møter med andre hunder. Og Molly var stort sett veldig flink - det ser ut som det funker veldig bra å be henne om å sitte. Da får hun en oppgave, som hun løser fint. Hun var litt voldsom mot en engelsk setter-valp da - bare lek, men hun er ikke så flink til å justere leken etter størrelse. Tror forresten foreldrene mine er mer imponert over lydigheten hennes utendørs enn innendørs. Innkallinga begynner å sitte rimelig bra nå...

Inne var hun litt rastløs den første dagen, tror nok hun var misfornøyd med liggeplass-alternativene. Ingen stol, ingen seng, bare kjipe tepper... Dessuten var alle i "flokken" på stadig vandring, fra rom til rom, fra etasje til etasje. Molly er litt kontroll-frik, og måtte liksom ha oversikt over alles bevegelser.
Og så all den matlukta! Stadig kokkelering på kjøkkenet, og det måtte hun selvfølgelig holde rede på. Det kunne jo dette ei flis av pinnekjøtt i gulvet! Hun var derimot ganske flink da vi spiste, lite tigging.

I går kveld var jeg bedt på fest, og mamma og pappa måtte passe henne for første gang. Det hadde visst gått veldig fint - Molly hadde gått opp på gutterommet mitt og lagt seg der store deler av kvelden (lå dandert oppe i senga da jeg kom hjem). Fikk en stolt tekstmelding av pappa utpå kvelden: "Luftetur med både tiss og bæsj". Synes den var litt søt, he he... :D

Nå skal vi tilbake til iskald leilighet i Fagerlia, og Toril kommer hjem seint i kveld. Gleder oss til det begge to :)

En slags treningsdagbok...

2005-12-18T13:32:00.000+01:00

Tenkte jeg skulle skrive litt om hva vi trener på for tida. Mye for min egen del, så jeg kan se hva vi har gjort og måle framgang osv. :)

Har trent mer bevisst på lydighetsmomenter i det siste, og Molly viser framgang på det meste vi tukler med. Har jo så smått planlagt å prøve oss på bronsemerket i løpet av 2006, og dermed blir treningen litt mer målrettet i forhold til hvilke grunnferdigheter Molly bør ha inne før vi begynner å sette sammen ferdige øvelser.

Har nå i noen dager frisket opp "sitt" og "dekk", og vekslinger mellom disse. Det går veldig fint, kjapt og kontant - også på (noenlunde) avstand. Problemet vi hadde i vekslingen fra dekk til sitt, der hun reiser seg for så å sette seg igjen, ser ut til å være på god vei til å løses.

"Stå" er adskillig mindre solid. Det går greit rett foran meg, men på avstand blir det fort noen små skritt. Her må det terpes. En mulig løsning kan være å kalle henne inn, for så å kaste en ball over hodet hennes når hun er nesten helt inne - og si "stå" idet vi gjør det.

Fri ved foten er også så som så. Hun er litt het på grøten og kommer ofte langt fram/ploger. Å sette seg i utgangsstilling når jeg stopper er heller ikke 100%. Er hun helt på nett og i skikkelig treningsmodus går det bra, så det er da noe å bygge på. Sittene er stort sett ikke skeive lenger, men det er mer å hente i forhold til det å sette seg for langt fram/bak.
For å bedre på dette har vi begynt å kikke litt på "bakpartskontroll", og hun er godt i gang med å lære å rygge når hun står rett foran meg. Neste steg blir å ta det ved min side. Vi prøvde det uten hell for en tid tilbake, men da var ryggingen mye mindre naturlig for henne.

Så var det denne h*lskikes apporten, da...
Før jeg begynte å trene på apport, var jeg såpass blåøyd at jeg trodde Molly ville klare "alt" bare ting ble lagt til rette for det. Når hun i tillegg er verdensmester i å apportere sokker (og også sko av og til), trodde jeg det skulle gå som en lek. Så feil kan man ta.
Joda, hun snuser på bukken og tar som regel munnen over den, men så stopper det opp. Hun tygger, vil ta tak i enden i stedet for midten, og spytter ut tvert hun får sjansen. Vi prøver å klikke inn dette, og jeg har ganske sikkert timet klikket en tidel for seint, sånn at selve utspytingen har blitt forsterket. Resultatet av at vi står fast, er at forsterkningsfrekvensen blir alt for lav. Det igjen fører til en frustrert Molly som ikke deltar med samme liv og lyst som i andre øvelser. Må nok se nøye både på timing, forsterkningsfrekvens og -kvalitet skal dette gå bra.

Har lett opp et par artikler som kanskje kan hjelpe oss, så det er vel bare å kjase videre. Og jada, jeg vet at terping må påregnes, men alle andre ting vi har jobbet med har liksom gått så lett og med så målbar framgang at det føles litt tungt når en overhodet ikke kommer noen vei.

Gode tips mottas med takk :)

Litt av problemet per i dag, er at vi trener alene og uten innspill fra folk som faktisk kan lydighet. Har nå mer eller mindre bestemt oss for å melde oss in i Nidaros Brukshundklubb - både med tanke på kurs og treningsmiljø.

Det regner...

2005-12-12T16:55:00.000+01:00

Den første "skikkelige" posten i bloggen vår :)

Her i Trondheim regner vi bort for tida. Den timen eller to om dagen vi har vært ute på tur de siste dagene, hører med under de svært få stundene jeg skulle ønske jeg ikke hadde hund. Vedder på at en og annen humrer i skjegget når de får se oss hutre forbi - slukøret og dyvåt bikkje og en ikke mindre slukøret eier ikledd en vanntrukket varmedress...

Når det er sagt, så går det forbausende bra å gå tur i grisevær. Molly er fornøyd uansett, hun. Turene blir bittelitt kortere, men prøver samtidig å kompensere med en mer "aktiv" type tur. Godbitsøk og oppleting av leke er obligatorisk, og noe hun synes er helt topp. Hun kan sitte tålmodig i flere minutter og vente på at jeg kaster ut godisen, og søker konsentrert og intenst helt til området er støvsugd.

I dag fikk jeg en pekepinn på hvor stor motivasjonen hennes i søk faktisk er. Hun satt og ventet på klarsignal til søk, og akkurat i det jeg skulle sende henne ut, kom en løs schäferhann og luktet henne i rompa. Selv om hun skvatt til, raste hun ut og begynte å søke, og ignorerte schäferhannen totalt. Og når en vet hvor stilig det er med andre hunder for Molly, sa dette MYE om både lysten og konsentrasjonen hennes når det gjelder nesearbeid.
Dette lover godt for videre satsing på spor og lignende - neste år skal vi komme i gang med dette og lære oss det skikkelig.

Jobber også jevnt og trutt med innkalling og "stopp" ute på tur, og det går stadig litt bedre. I går bråstoppet hun da hun så en annen hund framme på stien, og kom som et skudd da jeg ropte. Da ble det vill drakamp helt til den andre hunden hadde passert :)

Bakgrunn del 4

2005-12-06T11:36:00.000+01:00

Aktiviteten i Trøndelagsgruppa av Dalmatinerklubben har tatt seg kraftig opp i høst.

I september arrangerte gruppa dressurkurs med Ellinor Antonsen - som blant annet er kjent som bruksdommer og ansvarlig for brukshundspalten i "Hundesport". Én teorikveld, to hele kursdager samt tre lange oppfølgingskvelder er ikke småtteri (gratis var det også).

Metodemessig var kurset litt annerledes lagt opp enn det vi hadde drevet med tidligere. Det baserte seg mer på Järveruds metoder (positiv nyinnlæring, men deretter en kravfase der hunden kan/bør korrigeres for feil) enn på klikkerfilosofien. Ellinors utgangspunkt var at det skal være enkelt (realtivt sett) å trene hund. Enkelt og samtidig resultatorientert.

Fokus ble satt på "byggesteinene" eller "grunnmuren" i hundens repertoar. Det vil si basisferdigheter som sitt, dekk, stå osv. Poenget er at dette MÅ sitte for at man skal kunne bygge videre på "huset", samtidig som at en "sitt som sitter" virker forebyggende på mye uheldig adferd i hverdagen.

Jeg har sansen for klikkerteorien. Samtidig vet jeg at jeg vil finne det vanskelig å korrigere hunden fysisk. Likevel var kurset interessant, og som nybegynner mener jeg det er viktig å åpne opp for andre tanker. Å ikke forkaste noe før man i det minste vet hva det handler om. Og at det virket, var det liten tvil om. Molly fikk stor framgang i.f.t å ikke bryte kommandoer, og tilsvarende positiv framgang så man også hos de andre hundene.
Etter hvert har jeg kommet fram til at det viktigste er at alle får hunder de kan leve med i hverdagen - og at måten de oppnår det på er av mindre betydning (da snakker jeg ikke om direkte voldelige metoder). Det er mange veier til målet, og alle må selv velge den de synes fungerer best.

Problemet for vårt vedkommende er vel helst at vi nå gjerne sauser metodene sammen - som de glade amatørene vi er... :) Jeg liker arbeidsgleden og initiativet hunden viser når vi klikkertrener, samtidig synes jeg metoden er svært vanskelig å bruke hensiktsmessig når det er snakk om å trene bort uønsket adferd. Til innlæring er det topp (vi frishapet f.eks en "snurr" på et par kvelder), til avlæring er det litt verre. Molly trenger å få økt impulskontroll i enkelte situasjoner, og der føler jeg at en mer tradisjonell tilnærmingsmetode gir den nødvendige roen som hun mangler når klikker'n er framme. Akk ja, dette vil vel kverne rundt i hodet i noen måneder og år - og stakkars Molly må pent finne seg i å være prøvekanin :)

Men best av alt med kurset; et respektabelt antall prikkeeiere fikk møttes og trent sammen, noe som forhåpentligvis vil føre til at vi får et rasemiljø i byen som er opptatt av mer enn utstilling.

Klubben arrangerte også ei flott og gratis agilityhelg på Gauldal Hundeklubbs bane på Kvål i oktober. Kjempeartig, og Molly fikk utviklet hinderpasseringene og samtidig trent litt på kombinasjoner. Og ja da, nå skal vi snart begynne å trene slalåmen seriøst også :) Samme helg slengte vi oss med da det ble arrangert Myndesprint. Molly kom på 4. plass i gjesteklassen, et respektabelt resultat som gjorde pappa stolt :D

Bakgrunn del 3

2005-12-06T11:21:00.000+01:00

I det vi trodde vi hadde kommet over det grøvste, satte puberteten inn for fulle mugger i april. Omtrent over natta ble Molly fire måneder gammel igjen - og det er forskjell på å ha en 10-kilos valp rasende rundt og på å oppleve det samme med en hund på nærmere 30. Hun ble stresset, masete, urolig og ulydig - og verre enn noensinne til å gå i bånd. Sistnevnte har vært en stor jobb med Molly, og selv om det i dag er ok, er det noe vi fortsatt sliter med i enkelte miljøer.

Vi visste at det ville komme, men likevel opplevdes denne tiden som mye tøffere enn valpetiden. Det er vanskelig å takle at hunden "forverres", men vi klarte vel å beholde tålmodigheten og roen sånn noenlunde - selv om det sprakk enkelte ganger ;)

Midt i den verste turbulensen gikk vi nybegynnerkurs i agility. Vi hadde en hund som stort sett sto på to i båndet, men likevel suste hun over de fleste hindrene som hun aldri skulle gjort annet. Litt plunder på tunnell-hindrene, men det gikk seg til.

I mai deltok vi på dalmatinerklubbens spesialutstilling på Skumsjøen ved Gjøvik. Hennes første "offisielle" utstilling, og den resulterte i HP. Her traff vi oppdretter Kirsten for første gang siden vi overtok Molly, og fikk et gjensyn med Mollys mor Napi, tante Nora og bror Dennis. Artig! Kirsten og Napi på bildet til venstre. Ellers fikk vi bo på hytta til Hildegunn og hennes dalmis Celina, som vi hadde blitt kjent med i Trondheim.

Utover sommeren deltok vi på ytterligere to utstillinger i Trondheim (NKK og Trondheim Hundefestival). Fikk HP begge ganger. Med en hund såpass høyt i gir som Molly var på denne tiden, var det likevel ingen spesielt trivelig opplevelse for noen av oss, og vi bestemte oss for å vente med flere utstillinger til i 2006. Litt for mye stress og mas, og det liker i alle fall ikke matfar ;)

Molly ble mer stabil utover sommeren, men det ordentlige omslaget kom i forbindelse med hennes andre løpetid (som kom i slutten av august). Etter denne har alt gått lettere. Bedre kontakt, hun er mer lydhør, generelt roligere og takler krevende miljøer med en helt annen ro. Møter med mennesker går nå 90% uten hilse-galskap, og vi er også på bedringens vei i forhold til andre hunder.

Fortsetter i del 4

Bakgrunn del 2

2005-12-06T11:04:00.000+01:00

Da Molly var litt over fire måneder gammel, gikk vi vårt første spor. Med god hjelp fra Inger Jacobsen, som konkurrerer i høyeste klasse bruks sammen med sin super-dalmis Arve, gikk Molly to strake 50-meters spor uten problemer. Det fikk oss til å se litt av potensialet i hunden, og det har vi tenkt å utvikle videre.

Vi trente ellers en del hverdagslydighet, og hadde valgt å prøve ut såkalt "klikkertrening"
(i grove trekk en treningsmetode der du belønner den adferden du vil ha, og ignorerer den du ikke ønsker i stedet for å straffe. I tillegg bruker du en klikkerboks som lager en lyd som forteller hunden at "akkurat DER gjorde du noe bra"). Effekten var god, og Molly likte å trene og å lære - eller rettere sagt; hun var lett å belønne både med godbiter og med lek. Rasen har ikke ord på seg for å være spesilet lett å trene, men vi ble positivt overrasket.

Hverdagslivet kom i gjenge igjen, og Molly taklet heldigvis fint å være alene noen timer da vi begynte på jobb og skole igjen etter sommeren. Hun viste seg ellers som en meget sosial hund, som meget aktivt søkte kontakt med mennesker og andre hunder. Sett i ettertid burde vi kanskje vært mer selektiv når det gjelder hilsing og lek, for denne iveren i møte-/og hilsesituasjoner er noe vi fortsatt trener mye på å dempe. Vi trøster oss likevel med at det er bedre enn å ha en hund som er redd alt og alle.

I november og i januar debuterte Molly i utstillingsringen, som deltaker på to valpeshow. Hun gikk ikke til topps, men fikk gode kritikker begge ganger. Oppmuntrende, selv om selve situasjonen, med alt kaoset rundt, var slitsomt for både hund og eiere.

I mellomjula fikk hun sin første løpetid, knapt åtte måneder gammel. En forholdsvis ukomplisert affære, selv om vi var på reisefot til Torils famile på Helgeland. Etter løpetida ble Molly merkbart roligere og mer "voksen".

Fortsetter i del 3

Bakgrunn del 1

2005-12-06T10:41:00.000+01:00

Siden vi er seint i gang med denne sida, og Molly allerede har halvannet år med ugagn bak seg, kommer her en liten oppsummering av hundelivet så langt:

Etter en god stund med tenking fram og tilbake i forhold til rase, falt valget på dalmatiner. Vi ville ha en sporty, livlig hund som kunne brukes til det meste, uten tanke på konkurranser og slikt i første omgang. Vi begynte å finne informasjon om rasen, og etter hvert var det tid for å kontakte aktuelle oppdrettere. En dag i mai tok vi kontakt med Kennel Napori og Kirsten Ravndal, som hadde fått et kull bare dager tidligere.
En telefon ble til flere, og fire uker ut i valpenes liv dro jeg nedover til Lier ved Drammen for å se på kullet. Vi hadde bestemt oss for tispe, og det var tre ledige. Jeg falt pladask for "Airy Ally", eller "Kula", som Kirsten og familien hadde begynt å kalle henne. Kallenavnet kom som en naturlig konsekvens av frøknas kampvilje ved pattene, og påfølgende pondus. Matlysten har holdt seg stabil fram til i dag, men heldigvis passer ikke hennes gamle kallenavn lenger. Av oss fikk hun anvet Molly, oppkalt etter Molly Jones i Beatles-sangen "Obladi Oblada" :)

To uker senere dro jeg nedover fra Trondheim igjen, denne gangen sammen med Toril. Nå hadde valpene vokst fra å være krypende nøster til å bli oppegående og aktive pøbler. En gjeng i storform! Molly var verken den mest pågående eller den roligste av valpene, noe som passet oss bra. Kirsten ga oss masse gode råd om rasen, og svarte også på de dumme spørsmålene som kommer fra oss førstegangseiere. Bildene i denne posten er fra våre besøk til Kirsten, og på det siste ser dere Molly ta farvel med henne :)

I slutten av juni hentet vi Molly til Trondheim. Hun sov stort sett hele den ti timer lange turen. Det første hun gjorde da hun kom inn i leiligheten, var å gjøre behørig fra seg :)

De neste to månedene var flotte, men selvfølgelig også slitsomme. Hun ble fort husren (det verste unnagjort på en uke eller to), men likte godt å bite, føyke tulling rundt i huset og å være våken om natta. Helt normal valpeoppførsel, men det ble noen bekymrede telefoner til Kirsten i ukene som fulgte. Kunne dette være normalt? Ja da. Og det gikk over også. Etter at hun felte tenner i august, ble det plutselig slutt på bitinga. Vi slapp å se ut som sprøytenarkomane opp gjennom underarmene, og ingen flere bukser ble gjennomhullet av spisse valpetenner.

Fortsetter i del 2