Bakgrunn del 1

Siden vi er seint i gang med denne sida, og Molly allerede har halvannet år med ugagn bak seg, kommer her en liten oppsummering av hundelivet så langt:

Etter en god stund med tenking fram og tilbake i forhold til rase, falt valget på dalmatiner. Vi ville ha en sporty, livlig hund som kunne brukes til det meste, uten tanke på konkurranser og slikt i første omgang. Vi begynte å finne informasjon om rasen, og etter hvert var det tid for å kontakte aktuelle oppdrettere. En dag i mai tok vi kontakt med Kennel Napori og Kirsten Ravndal, som hadde fått et kull bare dager tidligere.
En telefon ble til flere, og fire uker ut i valpenes liv dro jeg nedover til Lier ved Drammen for å se på kullet. Vi hadde bestemt oss for tispe, og det var tre ledige. Jeg falt pladask for "Airy Ally", eller "Kula", som Kirsten og familien hadde begynt å kalle henne. Kallenavnet kom som en naturlig konsekvens av frøknas kampvilje ved pattene, og påfølgende pondus. Matlysten har holdt seg stabil fram til i dag, men heldigvis passer ikke hennes gamle kallenavn lenger. Av oss fikk hun anvet Molly, oppkalt etter Molly Jones i Beatles-sangen "Obladi Oblada" :)

To uker senere dro jeg nedover fra Trondheim igjen, denne gangen sammen med Toril. Nå hadde valpene vokst fra å være krypende nøster til å bli oppegående og aktive pøbler. En gjeng i storform! Molly var verken den mest pågående eller den roligste av valpene, noe som passet oss bra. Kirsten ga oss masse gode råd om rasen, og svarte også på de dumme spørsmålene som kommer fra oss førstegangseiere. Bildene i denne posten er fra våre besøk til Kirsten, og på det siste ser dere Molly ta farvel med henne :)

I slutten av juni hentet vi Molly til Trondheim. Hun sov stort sett hele den ti timer lange turen. Det første hun gjorde da hun kom inn i leiligheten, var å gjøre behørig fra seg :)

De neste to månedene var flotte, men selvfølgelig også slitsomme. Hun ble fort husren (det verste unnagjort på en uke eller to), men likte godt å bite, føyke tulling rundt i huset og å være våken om natta. Helt normal valpeoppførsel, men det ble noen bekymrede telefoner til Kirsten i ukene som fulgte. Kunne dette være normalt? Ja da. Og det gikk over også. Etter at hun felte tenner i august, ble det plutselig slutt på bitinga. Vi slapp å se ut som sprøytenarkomane opp gjennom underarmene, og ingen flere bukser ble gjennomhullet av spisse valpetenner.

Fortsetter i del 2