Bakgrunn del 3

I det vi trodde vi hadde kommet over det grøvste, satte puberteten inn for fulle mugger i april. Omtrent over natta ble Molly fire måneder gammel igjen - og det er forskjell på å ha en 10-kilos valp rasende rundt og på å oppleve det samme med en hund på nærmere 30. Hun ble stresset, masete, urolig og ulydig - og verre enn noensinne til å gå i bånd. Sistnevnte har vært en stor jobb med Molly, og selv om det i dag er ok, er det noe vi fortsatt sliter med i enkelte miljøer.

Vi visste at det ville komme, men likevel opplevdes denne tiden som mye tøffere enn valpetiden. Det er vanskelig å takle at hunden "forverres", men vi klarte vel å beholde tålmodigheten og roen sånn noenlunde - selv om det sprakk enkelte ganger ;)

Midt i den verste turbulensen gikk vi nybegynnerkurs i agility. Vi hadde en hund som stort sett sto på to i båndet, men likevel suste hun over de fleste hindrene som hun aldri skulle gjort annet. Litt plunder på tunnell-hindrene, men det gikk seg til.

I mai deltok vi på dalmatinerklubbens spesialutstilling på Skumsjøen ved Gjøvik. Hennes første "offisielle" utstilling, og den resulterte i HP. Her traff vi oppdretter Kirsten for første gang siden vi overtok Molly, og fikk et gjensyn med Mollys mor Napi, tante Nora og bror Dennis. Artig! Kirsten og Napi på bildet til venstre. Ellers fikk vi bo på hytta til Hildegunn og hennes dalmis Celina, som vi hadde blitt kjent med i Trondheim.

Utover sommeren deltok vi på ytterligere to utstillinger i Trondheim (NKK og Trondheim Hundefestival). Fikk HP begge ganger. Med en hund såpass høyt i gir som Molly var på denne tiden, var det likevel ingen spesielt trivelig opplevelse for noen av oss, og vi bestemte oss for å vente med flere utstillinger til i 2006. Litt for mye stress og mas, og det liker i alle fall ikke matfar ;)

Molly ble mer stabil utover sommeren, men det ordentlige omslaget kom i forbindelse med hennes andre løpetid (som kom i slutten av august). Etter denne har alt gått lettere. Bedre kontakt, hun er mer lydhør, generelt roligere og takler krevende miljøer med en helt annen ro. Møter med mennesker går nå 90% uten hilse-galskap, og vi er også på bedringens vei i forhold til andre hunder.

Fortsetter i del 4