Catching up...

Lenge siden sist, og mye har skjedd. Nå skal jeg bli flinkere til å oppdatere oftere, slik at det ikke blir tusen ting å skrive om i hver oppdatering...

Skriver dette midt i ferien, som ikke ble helt slik jeg hadde håpet. Skulle være fire uker hjemme, og virkelig ta et skippertak med lydighets- og sportrening. Etter noen få dager viste Molly tydelige tegn til smerter i magen. Akte seg på magen bortover gresset og ynket seg. Veterinæren tok røntgen, og så et fremmedlegeme i tarmen. Vi besluttet å avvente litt, og se om det kom ut av seg selv.
Påfølgende natt begynte hun å kaste opp som om hun hadde fanden selv i magen - og det stoppet liksom aldri. Byge på byge, fra 04 på natta til langt utover formiddagen. Molly stakkar sto omtrent ikke på beina annet enn når hun spydde og knapt nok da. Måtte ringe vet'en igjen, og han ville ikke ta noen sjanser. Inn med henne, opp på operasjonsbordet og opp med buken...

Det var ei lita furukongle, av typen hun sikkert har spist 100 av opp gjennom livet, som blokkerte systemet. Hadde vi hatt is i magen kunne den sikkert kommet ut igjen om et døgn eller to, men så medtatt som Molly var, angrer jeg ikke. Selv ikke da jeg så prislappen. Den lille furukongla kostet oss nesten 10 tusen kroner (det skjedde i helga må vite - det gjør som regel det) - sannelig bra man er forsikra... Skal ta stingene om et par dager - heldigvis er det fortsatt halvannen uke igjen av ferien vi kan bruke på noe annet enn korte båndturer i nabolaget.

Før denne tildragelsen rakk vi å delta på sporkurs i Nidaros Brukshundklubb. To lange dager i spormarkene blant knott og hyggelige mennesker. Molly gikk, som jeg hadde mistanke om, veldig bra. Vi gikk til slutt spor på 2-300 meter, med innlagte 90-graders vinkler.
Hun mistet bare ett spor, men da hadde instruktøren mistanke om at det var sau i nærheten, ettersom hun begynte å gå høyt med nesa og støvsuge de øvre luftlag for fert.
"Problemet" er at hun er så til de grader sporsugen at det går i en heidundrende fart. Å gå spor som hadde ligget under en time, eller uten solide hansker, var bare å glemme dersom man skulle henge med i svingene.
Litt bekymret for at det skal påvirke nøyaktigheten i sporarbeidet på sikt, og må tenke ut noen løsninger. Kanskje gå lengre spor, la dem ligge lengre, belønne med mat i stedet for gjenstand (og oftere).

Ellers har vi møtt en gjeng trønder-dalmiser hver uke, enten for felles tur eller lydighetstrening. Veldig trivelig, og også til beste for Molly. Bare dette med å gå sammen med andre hunder uten å bli tulling er jo fint, og hun er blitt riktig så flink etter hvert. Rundt løpetida hadde hun en liten konflikt gående med en annen (omtrent jevngammel) tispe, men det ser ut til å ha løst seg.

Selv om mageoperasjonen har ført til mindre lydighetstrening enn planlagt, går det da framover på den fronten også.
Baler litt med stå under marsj, men har kommet et godt stykke i det siste. Når den sitter, og vi har fått trent litt mer på fellesdekk og på å sette sammen delmomenter til øvelser, tror jeg vi er klare for bronsemerket.
Her er en film av oss, med en kort passasje "fri ved foten". Må si jeg er litt stolt av henne her, strener som en dressur-hest :)
Og nå må vi ta et krafttak med apporten, både med tanke på lydigheten og sporgåinga...

En trist ting som har skjedd, er at samboerforholdet mellom oss er slutt etter over fem år. Vanskelig for oss alle tre, men vi er fortsatt gode venner - og Toril kommer til å passe Molly ganske ofte :)