Overdose utstilling

Så var det tid for årets eneste utstillingshelg, Trondheim Hundefestival der dalmisklubben var blant arrangørene. Stilte både lørdag og søndag, og konkurransen var ganske tøff med henholdsvis 26 og 27 påmeldte hunder - blant dem en god del stjerner.
Sliten nå...


Først facts:

Kritikkene (i den grad jeg forstår skrifta/uttrykkene):

Dag 1 for Elina Tan-Hietalahti:
Kraftig, typisk tispe, en aning maskulin. Bra temperament, bra hodeform, bra hals og rygglinje. Fine tasser, bra svans, (kunne hatt?) bedre flekker, rører seg trangt framtil, bra kropp, meget tiltalende temperament.
1 AK, 4 VK.

Dag 2 for Hans Van Den Berg:
Good size, needs a bit more bone and substance. Very nice head, good earset. Eyes could be darker. Good bite. Could do with a bit more front chest. Excellent rear -godt kryss- spots could be better. Very nice temper, very nice mover.
1 AK, 3 VK.

Det var jo som det bruker å være med oss. 1. premie på kvalitet, men ikke mer enn det. På fem utstillinger har hun aldri fått dårligere enn rødsløyfe, men heller ikke ck/cert. Og det er vel omtrent der Molly ligger; en pen, rasetypisk dalmatiner - men kanskje uten "det lille ekstra". Fornøyd med det jeg. Molly viste seg bra 1. dag, litt mer tulling søndag - men er vel over perioden der vi virkelig ødela for oss selv i ringen ;)

Når det gjelder kritikkene var jeg vel ikke helt enig i alt... At hun skulle få skryt for det synkende krysset sitt, hadde jeg vel aldri trodd. Rart også at det ble framhevet at hun var trang foran. Trodde hun var litt breibeint foran og veldig trang bak jeg?

Ellers ble temeperamentet framhevet positivt av begge. Jeg lurer litt på hva de ser etter da? Hun er jo tilgjengelig, godtar håndtering og sånn, men ellers? Trodde hopping i stedet for traving sluttet å være sjarmerende lenge før Åpen Klasse, men kanskje ikke? Klager ikke da... :)

Synes kanskje ikke "temperamentet" hennes utafor ringen var det beste i helga.
Når både jeg og Toril er tilstede blir hun nesten manisk opptatt av at "flokken" skal være samlet. I ringen søndag søyt og bar hun seg konstant over å være 10 meter unna "mor". Stresser og girer seg skikkelig opp når en ikke er tilstede. Søndag klarte hun til og med å klore seg ut av tøyburet mens vi sto innen synsvidde og så på rasefinalen - heldigvis fikk en observant bisitter stoppet henne i tide før hun lagde kaos i ringene og i vaffelbua...

Lørdag hisset hun seg også opp over hunder som kom i skade for å lukte i rumpa hennes, og var voktende og rett og slett sur ganske lenge før hun selv tok til vettet og rømte inn i buret for å få fred. Hun har et ganske tungt innbilt svangerskap gående om dagen, det kan nok forklare litt av den korte lunta og lettantenneligheten i nærheten av "basen" (ute rundt omkring var hun omgjengelig).
Uansett aksepteres ikke sure miner og utfall, og dersom utstillingsmaset trigger denslags er det bedre å holde seg unna. Hun er jo blitt så mye mer voksen på andre vis, men stresset på utstilling fortsetter. Litt skuffet og overrasket over dette, og så jeg som trodde alt skulle gå på skinner nå... :) . Kanskje det er på tide å stikke fingeren i jorda og akseptere at hun rett og slett ikke trives særlig godt på utstilling, og at vi heller bør bruke tiden og energien på aktiviteter hun mestrer og liker bedre.

Nåja, nok om våre kvaler - det ble ellers ei utstillingshelg med storeslem for dalmisene! To ulike hunder ble BIS hver sin dag, og én av dem (Toots Working Class Hero, "Scotty") ble attpåtil kåret til festivalvinner. Mye jobb å gjøre for mange utafor ringene i løpet av helga, men ettersom de fleste bidro i større eller mindre grad tror jeg det ble vellykket.
Grillkvelden hos Torill F. i Klæbu lørdag kveld regnet nesten bort, men god mat, mange hyggelige dalmisfolk og et valpekull som sjarmerte alle, reddet kosen likevel. Ser fram mot en like hyggelig festival neste år, selv om det kanskje vil foregå uten Molly i ringen (eller ringside).