Skader...

Lite oppdatering her på en stund, og det skyldes først og fremst at det har skjedd veldig lite.

Og årsaken er ikke at vi har sluntret unna - men Molly har, sin vane tro, pådratt seg skader. På Svartberg-kurset knakk hun ulvekloa; egentlig ganske udramatisk, men litt masete likevel. Like etterpå fikk hun en rift i en "vanlig" klo i ei strekkmetall-trapp. Tilsynelatende ikke så dramatisk. Noen dager senere, i full action på fjelltur, fikk hun imidlertid en knekk på den samme, litt svake kloa. Ikke helt knekt av, men tydelig brist helt innerst ved festet. Dyrlegen brukte bare et par sekunder på å se at den måtte fjernes...

Så nå har vi dasset runt i to uker. Molly med slikke-fiksering på foten, jeg som forsøksvis streng (og tidvis frustrert) oppasser. Vi har prøvd med skjerm mange ganger, men Molly stivner fullstendig, med halen oppunder magen og bare stirrer på meg. Rekorden er på 1 time... Jeg er muligens soft, men jeg klarer ikke å utsette henne for skjermen når jeg er borte. Blir litt lei av at det stadig er noe... nå har hun vært helt frisk og sprek kanskje bare 2 uker siden slutten av juni...

Nå ser imidlertid ting ut til å være bedre. I går hadde hun sin første tur løs (stor stas!), og i dag hadde vi vår første lange lydighetsøkt på 2 uker. Det ble en pur gledesstund for oss begge to - mer lek enn trening, men Molly syntes tydelig det var stilig å være i gang igjen og humøret og innstillingen til far var nok også mer tiltalende enn den har vært i de ukene med gjensidig mas vi har vært gjennom. Utrolig godt å være i sving igjen! Prestasjonene var også gode, med framgang både på apporten (bærer to meter nå :) ) og stå under marsj. Vi gikk også vår lengste fri ved fot noensinne, og hun gikk supert hele veien. Av potensielle problemer kan nevnes at hun ikke reagerer på innkallingskomando under "innkalling fra sitt". Aner ikke hvorfor, må nok gå litt tilbake i innlæringen...

Må også nevne at vi var med på dalmis-klubbens agilityhelg i starten av måneden. Faktisk enda morsommere enn jeg hadde trodd å kjøre agility igjen - og Molly hadde ikke glemt gamle kunster. Det ble jo litt tilfeldig fresing av hindre, men rakk å begynne litt systematisk med slalomen, kontaktfelter og føring på høyre side (hun insisterer nemlig å være på min venstre... bivirkning av LP). Men hun er superrask og forsåvidt førbar - kanskje skal vi prøve oss i sporten etter hvert likevel? Klubben har leid banen igjen neste helg, så vi får se. Legger inn to bilder, først av Mona og hennes überkule hannhund Chico, så av Torill og hennes Petra, som viser at hun kan mer enn å være en av norges mestvinnende veteraner på utstilling :)